Død gekko på dass!

Etter å ha kjempet meg gjennom et tilfelle av Delhi-belly er jeg nå frisk som en fisk. Det var ikke den gekkoen Jørn fant bak do etter en lang dag med intens sightseeing sammen med nyankomne Magnus. Den var veldig død, og det kan forklare den litt ekle lukta vi har vært plaga med de siste dagene - og halvveis frykta at vi produserte selv. Oh, India.

Det var godt aa vaere i landsbyen, Joern har skrevet et lengre innlegg om det. Vi ble noen dager, og deretter reiste vi tilbake til fjellene og tok det med ro en ukes tid mens Joern skrev skoleoppgaver. Diwali, lysfestivalen, ble feiret til gangs, men jeg foelte meg tryggere denne gangen enn forrige gang. Den hyggelige familien vi leide rom hos disket opp med fin middag til alle gjestene, og vi ble ikke skutt paa direkte med fyrverkeri. Forresten spiste vi to middager paa Diwali. Foerst paa Veiw Cafe, hvor vi bodde, og deretter, noen timer senere, hos min gamle venn Ashoka, i hans gjestehus hoeyere opp langs aassiden. Vi stoppa i landsbyen paa vei tilbake fra fjellene, et siste, rolig stopp foer stressreisinga skulle begynne.

Agra var fantastisk. En nesten saa slitsomby som guideboekene advarer om, men opplevelsen av Taj Mahal var til gjengjeld mer fantastisk enn forventa. Det samme var Fatehpur Sikri. Fatehpur Sikri er byen som Stormogulen Akbar bygget, hersket fra noen få år og senere forlot, var minst like flott. Etter å ha lært mye (særlig av Jørn) om indisk historie, og i tillegg lest Salman Rushdies meget gode roman "The Enchantress of Florence", som har Akbar selv som en av hovedpersonene, fikk jeg utrolig mye ut av det. Jeg så for meg keiseren ulike steder i byen - i resepsjonsrommet, i senga (den var så stor at vi kunne stå oppreist under!) og ved the peerless pool, og gjenopplevde eventyrlige scener fra romanen. Jada, jeg vet det er fiksjon, men den er pokker så godt researcha.

Og som noen har fått med seg fra før: toget vårt fra Agra til Delhi var en time forsinka. Vi hadde ett kvarter på å komme oss med taxi til en annen togstasjon for å rekke toget til Bikaner hvor vi skulle på kamelsafari. Som i en dårlig film tøffa toget sakte ut av perrongen akkurat da vi kastet altfor mye penger på den grådige taxisjåføren. Det var vel turens hittil kjipeste øyeblikk, men vi har hatt det fint en uke i Delhi etter det. Vi har truffet min gamle bekjente Sandip fra Norge, som tilfeldigvis var på besøk hos sin mor i byen og sett noen ting vi neppe ville ha fått se ellers. Vi har pusta ut og tatt det med ro.

Og i dag kom AX. Rett fra fly til hotellfrokost og inn i taxi vi hadde leid for dagen. Delhi har mange fine ting å se - vi rakk Purana Qila, Humayun's toumb, Lotustempelet og Qutb Minar før vi ga tapt for trøttheten og bestemte oss for å dra hjem. Nå er det snart middag og avslutning på en fin dag.

Jo, og så de siste bildene!

Dharamsala og snart Indpur.

Forleden satt jeg paa en liten kafe med utsikt over dalen nedenfor med min gode venn Arun. Det er tre aar siden sist vi saa hverandre. Arun sa det veldig fint: Yesterday, three years very long, today meeting, three years very short. Joern ble tatt imot med aapne armer, og vi har hatt et par kose kvelder sammen alle tre. I kveld reiser vi til Indpur, til landsbyen hvor jeg har tilbragt saa mye tid med fantastiske mennesker. Tre aar har jo litt aa si naar det gjelder ungene, jeg gleder meg til aa henge med dem og se hvordan det gaar. Den 10. er det stor feiring (av litt forskjellige ting, saa vidt jeg vet), det blir spennende.

Aa komme seg opp i fjellene var en lise for oss. Ingen elver av svette langs rygg og ansikt, ren luft og rolige omgivelser. Utsikten fra frokoststedet vaart er slaaende vakker, og det blir gjerne til at vi tar en ekstra kaffe bare fordi det er saa fint. Inderne og Tibetanerne ser ut til aa leve bedagelig sammen etter at det har vaert litt slaassing og kniving en stund. Det er fint, det. Vi var og saa tempelkomplekset til Dalai Lama, men som alltid naar jeg karrer rumpa mi opp hit, saa er den gode lamaen i Amerika. Matmulighetene er mange i McLeod ganj, Joern venter utaalmodig paa aa proeve vegetarsushien paa den japanske. Men det faar bli etter noen dager i landsbyen.

Dyr 2

Det er som sagt mange dyr aa forholde seg til i dette landet, og det er paa tide med en oppdatering.

Ekorn
De er overalt. Saanne smaa med striper paa (som i mytologien er gitt dem av Shiva som takk for at de ogsaa hjalp til med aa bygge brua over til Lanka sammen med apene og bjoernene for aa redde Sita fra den onde Ravana). Jeg har nok sett minst hundre.
Elefant
Foreloepig har jeg bare sett én, den sto i naerheten av Sangam i Allahabad. Den var veldig stor.
Kameler
Samme sted saa vi to kameler. Men vi satser paa aa finne flere i oerkenen naar vi kommer saa langt.
Boefler
Dem har jeg mista tellinga paa. Her i Varanasi ligger de gjerne i vannetnede ved ghatene og tar livet med ro, eller de bestemmer seg for aa gaa i flokk gjennom de smale smugene slik at man tidvis maa roemme inn i kafeer, butikker eller til og med folks hus. Med den gummiaktige, svarte huden og horn i alle retninger er de morsomme aa se paa.
Mungo
Vi saa en mungo i Allahabad. Den var liten og soet og veldig fort vekk.
Geiter
Saerlig Joern er fascinert av de indiske geitene. De har litt utstaaende oeyne som staar merkelig langt ut paa siden av hodet, og lange, flagrende oerer. De fleste er hvite, graa, brune eller svarte, men i gaar saa vi to som var nesten like, hvite med brune prikker. Kjempefine!
Grisunger
I gaar gikk vi en tur i Durgakhund her i byen, og der traff vi paa noen ganske bedaarende grisunger. De var moekkete, men mye finere enn den skumle, schvaere purka i Rishikesh. Bilder kommer.
Flere hunder
Det er mange vonde ting i dette landet. Mennesker som lider under fattigdom, korrupsjon og diskriminerende, eldgamle sosiale strukturer. Saant burde man graate over. Men saa er det gjerne saann at foerst naar man ser den bittebittelille, tynne hundevalpen som er altfor liten til aa gaa i trapper (naar den staar paa bena rekker den til midt paa trinnet), som klatrer i trinnene langs ghaten, ramler flere store trinn ned, graater, kommer seg opp, proever igjen, faller ned, graater i smerte, opp igjen, ruller fire trinn ned og blir liggenede og graate, at alt det vonde man ser og opplever kommer opp i vonde hulk og plutselige taarer. Den finner ikke mammaen sin. Vi kunne ikke se henne vi heller. Og generelt i Varanasi er det litt daarlig stelt med loeshundene. Mange er saa skabbete at de knapt har pels igjen, og mange er skadde. De som bor i omraader hvor det er tett av restauranter har det litt bedre. Om kvelden mater man hundene med rester fra dagen: chapati, curryrester, surmelk og andre ting som ikke kan spares paa. Det er gjentjenesten for at de fanger rotter og mus.

Ayurvedisk aften

Vi treffer de to massørene på stamkaféen, Spicy Bites, hvor de har et lite kontor. Derfra tar de oss med gjennom et mørkt smug, og gjennom fellesarealene i et bolighus i betong. Der, i hjørnet i første etasje skal vi altså masseres. Jørn blir pekt inn på et rom, og den mannlige massøren følger ham. Selv blir jeg sittende litt mens min jente forbereder seg. Rommet er lite og passe varmt. Grønnmalte murvegger som flasser litt enkelte steder, en enkel, svak sparepære høyt oppe på den ene veggen gir et ganske fint, dempet lys. Massasjebenken er nydelig. Den er i mørkt tre, litt sent attenhundretall-aktig. En liten pute og et rent håndkle ligger klart der. Først tar jeg av meg til undertøyet og får en intens hodemassasje. Hodet mitt blir massert, gnidd, løftet og vridd i et kvarters tid - hodebunn, tinninger, nakke. Det hele med en sterk kamferolje, slik at det svir kjølig og behagelig i hodebunnen og jeg nesten blir rusa av den sterke lukta. Derretter masserer damen ryggen og nakken med olje, lenge. Hun bruker god tid på knuter i nakken - påført, antakelig, av en tjuekilos ryggsekk jeg har det med å bære på - og hver enkelt arm. Hun drysser godt med olje nedover armen før hun gnir og masserer i kraftige strøk, hun sørger til og med for å olje meg og massere meg mellom fingren. En gang eller to i løpet av denne prosessen går strømmen, og jeg sitter i stupmørket og får gnidd armene med olje. Det er ganske koselig.

Jenta forklarer på manglende engelsk at jeg må ta av undertøyet før jeg legger meg på magen på benken. Jeg har visst det, men glemt, at Keralamassasje ikke er for veldig sjenerte folk. Ryggen og rumpa og bena blir gnidd med olje av kyndige hender. Både hver for seg og i faste, harde bevegelser fra fotblad til skulder. Punkter blir trykket på, myk knaing og hard klemming avløser hverandre. Dette kjennes veldig sunt ut.

Forsiden får samme behandling, systematisk og vel innøvd, kjennes det som. Jenta har både utdannelse og erfaring, og bedriften har godt rykte. Så godt rykte at da paret var på ferie i hjemstaten Kerala i noen uker var det noen amatører som startet en massasjesalong under samme navn like i nærheten. De måtte visst gi seg.

Jeg er totalt avslappa, i en velværerus, når det er på tide med ansiktsbehandling. Først smøres ansiktet inn med en tjukk, duftende olje, som blir tørket av med bomull før en rensekrem og deretter en fuktighetskrem blir lagt på.

Jenta fjerner forsiktig puta fra under nakken min. Hun henter et stativ - det matcher den nydelige benken - hvorfra det henger en metallbeholder. Hun justerer en stund slik at bomullstrådene som henger fra hullet i beholderen henger nøyaktig over punktet midt i panna mi. Jeg får fuktige bomullsdotter over øynene, og venter. Først kjenner jeg det nesten ikke, den kroppstempererte oljen som renner jevnt i en tynn stråle ned i panna mi. Etterhvert kjenner jeg det bedre. For et eventyr av en fysisk opplevelse. Noen ganger kommer det mye olje på en gang. Den er tung, og kjennes som en hjelm som ligger over panna. Andre ganger svinger jenta litt på beholderen, systematisk og jevnt, fram og tilbake eller sirklende inn punktet kalt det tredje øyet. Hun bytter temperatur på oljen. Den er varm og prikkende, kjølig og svalende, kroppstemperert og nærmest i ett med panna om hverandre. Duftene endres også innimellom. Etter tre kvarter liggende slik, under en jevn stråle med olje, er det over. Jeg er så avslappa og kraftløs at jeg trenger hjelp til å reise meg. Jeg får et håndkle rundt kroppen og blir sendt i dusjen, et vanlig indisk bad i betong uten noe mikkmakk, med en engangsporsjon shampoo og en liten såpe. Dusjen er kald. Det er også en skjønn opplevelse.

Det kjennes fortsatt, neste kveld, som om dette er noe av det snilleste jeg kunne finne på å gi kroppen min. Det er nok det kuleste jeg har vært med på rent fysisk i dette landet. Og jeg håper jeg får muligheten til å gjøre noe tilsvarende igjen.

Skikkelig slaekke dager

Etter en heseblesende turné gjennom Punjab/Haryana paa rekordtid var det to slitne, syke og utmatta hvitinger som ankom Rishikesh for noen dager siden. Vi ble vekket paa Amritsarhotellet vaart klokka 03:39 om morgenen av sjaafoeren som skulle ta oss til bussen vi hadde bestilt til Chandigarh. Det var noeyaktig en time for tidlig. Med blomstrende Delhi-belly var det likevel bare aa poppe hver vaar immodium, kaste paa seg klaer og komme seg ut - det kunne jo hende det var vi som hadde faatt feil tidspunkt? Det var ikke det. Etter en halvtime venting utenfor et stengt reisebyraa ble vi sluppet inn i naboreisebyraaet (det var reisebyraagata, maa vite), og fikk gleden av aa se indisk fribryting og saapeserier paa tv en times tid.

Bussturen var en airconditiondroem, vi sov hele veien til Chandigarh. Vel framme var helsa til hver av oss likevel skranten nok til at vi bestemte oss for aa ta en kort tur i Nek Chand Rock Garden og ellers la byen i fred og komme oss fortest mulig i retning Rishikesh. Vi var heldige og fikk en direktebuss. Saa da var det, med troeblete mager, bittelitt feber og underskudd paa soevn ni timer i humpete, stappfull melkerute. Det gikk bra, det.

En fyr av ukjent opprinnelsesland og mye tilstedevaerelse tok tak i alle hvittingene som kom av bussen i Rishikesh og orga turen med Vikram (stor Rickshaw) videre til Lakshmanjhula, men foer vi kunne finne oss et sted aa bo maatte vi loese problematikken med den unge, indiske jenta (13-14?) som hadde limt seg fast i oss og sa vi maatte hjelpe henne fordi hun ikke hadde noe sted aa gjoere av seg. Herr handlekraftig fra bussen endte med aa snakke med de koselige, lokale politibetjentene, som etter hvert klarte aa kontakte familien hennes og sende henne i riktig retning. Det var en lettelse, jeg hadde veldig vondt av henne. Det virket som om hun hadde roemt hjemmefra og proevde aa komme seg til besteforeldre i en by oppe i fjellene.

Saa fikk vi sooove. Og vi vaaknet friske dagen etter.

Her er det rolig og godt. Litt for mye turister etter min smak, men stemninga er god, og jeg hadde nesten forventa at det var flere.


Vi hadde saa mange planer! Men etter proevelsen det var aa komme seg hit er det helt greit aa ta det med ro. Vi drikker te og spiser pizza, det er stort sett det. Og nyter utsikten over elva, ja, den hellige. Leser boeker hele dagen. I gaar gikk vi tur i skogen med et paafoelgende bad ved en nesten tom strand langs Ganges. Nydelig opplevelse. Den er ren her oppe. Og kald, forfriskende i varmen, og noe av det aller helligste, reneste og mest rensende som fins for en milliard hinduer. Saa naa kommer det til aa gaa bra med oss, vi har faatt Mor Gangas velsignelse. ;)

Dyr.

Omgang med dyr er en del av hverdagen i India, baade for fastboende og reisende. Denne posten skal handle litt om mitt forhold til dyr hittil paa reisen.

Katter
Paa tidligere reiser har jeg ikke sett saa mange katter i dette landet. Ett og annet skrantent krek som loeper fra sinte butikkeiere, bare. Denne gangen bodde vi paa Hare Rama Guest House i Paharganj, og paa taket der var det en fast gjest: en tynn, men ekstremt elegant svart pus. Dag to var det en skjoenn, liten, hvit en ogsaa, og senere en stoerre, spraglete hankatt. Da vi saa en fjerde katt luske rundt i gangene og det lukta litt kattebaesj i restauranten begynte vi aa spise frokost andre steder.

Hunder
Uansett by, loeshundene har sitt eget samfunn i India. Kulturen varierer litt fra sted til sted, ogsaa avhengig av gjennomsnittlig helsetilstad paa bestanden. Men generelt er de slaekke, rolige, bedagelige dyr som legger seg til paa skyggefulle steder og loefter ikke paa et oeyelokk verken om man traakker over dem eller om det skulle kjoere forbi en trailer med fire cm klaring. Og saa faar de mat av menneskene slik at de skal henge rundt og drepe rotter.

Apekatter
I Varanasi og mange andre byer skal man IKKE mate apekattene. Naar de befinner seg i by er de for skadedyr aa regne, de ramponerer hus og hager, stjeler mat, oppfoerer seg truende overfor mennesker. Her i Rishikesh sitter det en mann paa brua og roper 'kjoep peanoetter for aa mate apene, kjoep peanoetter'. Kanskje er de mindre vanskelige aa leve med naar de har skogen og naturen saa naere. Paa de to gangbruene over den brusende Ganges loeper de, fortfort langs tynne wirer, 30 meter over vannet, eller kaster seg rundt etter forbipasserende, om de skulle vaere saa uforberedte aa gaa over brua baerende paa mat. Naa har alle damene smaa babyer hengende i pelsen, de kan sjarmere vettet av hvemsomhelst.

Hester
I Delhi saa jeg en hest med en unggutt paa ryggen. Den tuslet gjennom Pahar Ganj og saa ut til aa vaere mer et ridedyr enn et arbeidsdyr. Her i Rishikesh baerer hestene sement i store sekker over ryggen, med en enkelt hestepasser som driver fire-fem hester i flokk. De er litt for tynne, men jeg har sett dem verre andre steder i landet.
Kyr
Dem deler man gatene med, og de lukter trygt og snilt. Om de er for mye i veien kan man klaske dem paa skinka og si 'hatt' slik som inderne. I gaar observerte Joern og jeg en veldig drektig ku, saa foedeklar at man kunne se konturene av kalven. I dag, naar vi gikk ut for aa spise frokost saa vi dem: En stavrete, ennaa fuktig ny liten tass som ble omsorgsfullt slikket av mammaen sin.

Ildfluer
Naar det er rundt midnatt, og man sitter paa betongtaket av gjestehuset sitt og kjederoeyker sigaretter med nyvunne venner bare fordi det er saa hyggelig at man maa utsette det aa legge seg en liiiten stund til - naar hele byen sover og India ikke braaker, men er den summende lyden av en maalbevisst Ganges paa vei ned fjellet, en enslig rautende ku og en lav latter fra et aapent vindu paa nabohotellet - da blinker det innimellom i smaa, gule lys, og man holder pusten til den har floeyet ut av syne.

Slanger
Jeg har ikke sett noen saanne. Men i gaar, da vi spiste middag med det tyske paret Paul og Kim, kroep det, inne paa uterestauranten (som riktignok bare har et aapent gjerde inn mot et kratt), en liten groenn slange over foten til Kim. Hun spratt opp, og vi maatte kalle paa restaurantfolka. De lette lenge, men fant ingen slange - de hadde kroepet tilbake til busken den kom fra utenfor. Og selv om de forsikra oss om at 'smaa groenne slanger' ikke er farlige, flytta vi til et bord en etasje opp.

Maur
Det er ofte maur i sukkeret.


Det er dyra jeg finner det verd aa nevne hittil.

Indiatex

- - - - - -

Etter press fra enkelte velger jeg naa aa utvide denne posten.

Mygg
Du ser dem ikke, men de er der. De er der med soeskenflokken og hele storfamilien, og de er ute etter deg. Paa tross av at det staar 'effektiv mot tropiske mygg' paa myggmiddelet mitt ser jeg naa ut som om jeg har vannkopper omtrent, med prikketiprikk over hele kroppen. Og det kloer. Smaajaevler.
Gris
Det er en gris her - minst. Den er svaer og stygg og moekkete, lysegraa med moerke flekker, og den viser seg i skumringa. Noen ganger forsvinner den sporloest hvis man ser bort en stund. (Noe som kanskje kan forklares med alle sideveiene og krattene rundt her, men som maa anses som mystisk.)

Raev og bringebaer. Daarlig karma.

Mandag kveld fortalte Ingrid og Trine om den gangen de havna i Agra akkurat paa en fredag, naar Taj Mahal er stengt. Skrekkhistorie for saanne som vet at Agra er en spesielt slitsom by og at det stort sett er den ene grunnen til aa dra dit. Heldigvis hadde jeg tatt hensyn til det naar vi kjoepte billetter. Jepp. Bare at jeg regna at vi kom til India paa tirsdagen. Det her gaar egentlig ikke an, altsaa. Saa naa har jeg faatt tilbake pengene for dene ene billetten, den andre er det for sent aa gjoere noe med.

Braele-Tex lever!

Ellers har dagen generelt vaert i uflaksens tegn. Da det endelig slutta aa regne dro vi til gamlebyen. da begynte det igjen. Og "regn" naar det er monsun er poesregn. Saa vi var klissetiklass etter fem minutter, gikk oss bort litt, ble slitne og sulte, drakk litt te og skulle se Lal Mandir, et Jain-tempel med eget fuglesykehus. Det var stengt. Men vi mista ikke motet, og tenkte vi skulle spise paa det bortgjemte stedet som gaar for aa ha noe av Delhis beste mat. Vi fant gata der den var merket av paa kartet. Etter at vi, som naa var litt som store, vaate rosiner, hadde lett i en halvtime fant vi stikkveien der den var ogsaa. Men jammen var det stengt paa Karim's. Vi fikk oss mat hos en nabo, og saa gikk sandalene mine i stykker.

Saa fort jeg vaakner i morra skal jeg ut og kjoepe meg en Ganesh, guden som som kjent fjerner hindringer. Det maa nok til.

Elin - fremdeles med rosin-hender.

Inne.

Tross dumme ambassadefolk som har laget mistenkelige merker i passet mitt var det problemfritt aa komme seg inn i landet.

Unge Slemdal viser seg aa vaere den foedte indiafarer. Her i masete, turistifiserte Paharganj virker han mer gatesmart enn mange av de turistene som ser ut til aa ha vaert en stund. Etter bare noen timer i P-ganj var til og med det groenne, blinkende nybegynnerskiltet i panna hans bleknet bort. Saant tar gjerne en uke med vanlige folk

Gaarsdagen gikk med til shopping av noedvendigheter: Sandaler, indiske klaer, mer klaer og laken - dessuten mye tusling rundt i Paharganj og New Delhi. I dag er det Old Delhi som staar paa programmet. Denne gangen vil jeg gjoere det mer systematisk enn jeg har gjort tidligere, slik at jeg kanskje, kanskje unngaar aa gaa meg bort i labyrintbakgatene som jeg pleier foer jeg i det hele tatt har faatt et glimt av alle de slaaende severdighetene i omraadet. Det regner hunder og katter og hellige menn, men det er saa varmt at vi satser paa at det gar bra.

Delhi er den byen jeg liker minst av de tre store, men jammen liker jeg den. :)

28.07.2008: Nostalgi eller galskap..?

(dette har jeg ikke skrevet som reisebrev, men synes det hører med.)

Skal man ha et stabilt liv? Må man det? Må jeg etablere meg og betale studielånet og tenke på framtiden og prøve å få fast jobb? Vil jeg det? Jeg vil helst ha et ekstra liv hvor jeg kan drive med sånne ting. Og så kan jeg bruke dette på sånt som er viktig. Å leve i øyeblikket. Være tilstede i min egen virkelighet. Det er ikke alltid så lett. Jeg har en fin jobb jeg liker, og skal være der til mai 2009. Minst. Jeg har aldri vært så bundet før. Og når skal jeg til India, da? Indian min, som jeg er så glad i at jeg en sjelden gang må gråte litt av ren lengsel. India kan ikke være et kreativt ungdomsopprør eller ungdommelig, tilbakelagt eventyrlyst for meg. Det er en altfor stor del av meg, jeg må ha det med meg alltid. Henne. Og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre det ordentlig. Ikke bare som 60 år gamle australske Mama (tøff dame!) som kommer en måned annethvert år og gir litt for mye penger til de lokale, alkoholiserte rickshaw-gutta, og nyter stor respekt i hele Puri. Eller som Mahamaya, den eksentriske, eller skal jeg si gærne, franske dama som har bodd i Varanasi i tredve år og gjerne kaster rundt seg med de mest kreative banneorda på hindi og som alle er litt redde for. Helst vil jeg bo der. Mye. Ikke alltid, kanskje. Men jeg vil gjerne bo i Varanasi og lære meg hindi ordentlig. Varanasi og Øvre Dharamsala. Det er de viktigste stedene mine.

Jeg vil spise Gidi special eller matar paneer og fruit-curd-honey på Spicy Bites hvor selv pulverkaffen smaker godt. Jeg vil lese Times of India over verdens beste chai på Dasaswamedh ghat. Tusle rundt på basarene inni labyrinten bak nevnte ghat. Slarve med han babaen på ghaten som alle kjenner. Gå i Kedarnath-tempelet. Spise fancy på Bread of Life i ny og ne. Spise iskrem ved Assi ghat og krangle om prisen hos brødrene som driver nettkafé på Bengali Tola. Gå på konsert, helst med Mishraene. Snakke med lausbikkjene. Kjøpe bøker. Bare se og lukte og smake Varanasi (Indias beste barfi!) og snakke med folk og lære hindi og trives og være fri og min egen.

Eller Bhagsunag og McLeod ganj, spise momo på det tibetanske markedet eller hos de fine i det grønne huset. Chai hos han med to ekstra tomler, det er fint. Sitte på en terrasse og se utover det vannvittige fjellandskapet til frokost. (Frukt med surmelk og honning igjen.) Helst bo i McLeod og tusle veien mellom landsbyene hver dag, eller i Trumurti Niwas hos Ashoka og kona langt oppe mellom fjellknausene. Der er det fint. Traske mellom Bhagsu og Dharamkot, på karrige fjellstier og skiftende landskap. Mellom hyggelige, private gjestehus, én chai på hvert sted. Besøke Shiva i bambushytta hvis han fortsatt har den. Gå i tempelet til Arun. Henge med familien hans. Gjerne i musikkskolen. Det er det ikke sikkert jeg kan gjøre mer. Jeg er jo ikke "gift" lenger. Spise eller bare henge på Trimurti. Thali med brun ris. Chai og sigg. Veien til fossen med alle skiltene: IKKE gå her, du kan dø!

Det er liksom mer mitt en det Norge er, dette. I hvert fall når jeg har det på avstand. Sukk. Jeg skjønner ikke åssen sjelen min skal overleve så lenge til. Jeg må nok vinne i lotto.

30.04.2006: Situasjoner

Det hender altfor ofte at jeg opplever noe, fint eller fælt, og tenker: “Dette må jeg skrive om!”, men så blir det aldri noe av. Dette er en slags oppsamlingspost for de opplevelsene.

Dette hendte tidlig på denne reisen. Gustav og jeg satt på toget fra Bombay til Ahmedabad og var endelig kommet skikkelig i togmodus, den meditative tilstanden der timene begynner å gå av seg selv uten at man er nødt til å gjøre noe for å fordrive den. Det var noen som hastet fram og tilbake gjennom midtgangen, men vi så knapt opp. Plutselig hørte jeg et kraftig 'dunk!'. Gustav var hvit i ansiktet. Det som hadde skjedd var følgende: En mann hadde forsøkt å løpe fra billettkontrolløren, og til slutt i desperasjon endt opp med å hoppe av toget. I høy fart. Gus så hva som skjedde gjennom vinduet, mannen hoppet mot togets retning, og endte dermed med å bli sugd tilbake og smelt i bakken. Det er lite trolig at han overlevde. Herregud. For en togbillett...

En Indisk gift kvinne bærer en drøss med synlige tegn på at hun er gift, blant annet tåringer. For noen uker siden her i Varanasi hadde jeg en fin opplevelse. Jeg satt utenfor internettstedet vårt og tok en røyk og fikla med telefonen min, mest fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Da kom to småjenter (6-7 år?) og begynte å snakke til meg på hindi. Naa kan jeg så mye av språket at enkle samtaler er null problem, så det var kjempefint å småprate med dem. Etter en stund viste jeg dem noen bilder jeg har paa telefonen min, de fleste er fra opphold hos vaare flotte venner i Sarp, av barna og dyra der. Jeg begynte aa forklare på hindi hva som var på bildene: “Mere dost ka baccha” (Mine venners barn), “chhoti billi” (liten katt) og så videre, og jentene kommentertre og stilte spørsmål. Da vi kom til et bilde av Gustav forklarte jeg at det var mannen min (for vi er jo “gift” i India). Jentene så på hverandre. “Er du gift?” spurte en av dem. Jeg svarte ja. Jentene så ned på føttene mine, som for anledningen var tåringfrie. Deretter opp på meg med verdens to mest skeptiske blikk. “Nehei!” sa de. Og gikk.

I skumringa, i Varanasis gamlebys travleste turisthandlegate, eller smug om du vil - i et hull i veggen som man må bøye seg for å gå inn i, sitter en liten, eldre tekstilbutikkinnehaver oppå den lave disken sin, med bena i kors og en fireåring på fanget og synger. Gutten lener hodet mot brystet til mannen, og har begge armene rundt halsen hans som en apekatt. Han ser soveklar ut. Japanske og israelske turister stresser forbi. Kyr lunter sakte rundt paa jakt etter mat, en og annen grønnsaksselger prøver å manøvrere vogna si, som er akkurat så bred som smuget, rundt et hjørne. Jeg sitter og venter på en skredder, lytter til sangen og smiler til mannen. Mannen synger en sånn remsesang som blir lenger og lenger for hvert vers, et nytt navn er det tydeligvis som legges til. “Syng om Sanjay ogsaa“ sier guttungen. Bestefar smiler og synger et vers som blir enda lenger enn det forrige. “Syng om Dadi (bestemor) også!“ Bestefaren smiler, bittelitt oppgitt. Og synger et vers på sikkert fem minutter. Før gutten rekker å komme på flere kjente som kan være med og trekke ut tida til leggetid bytter bestefaren sang, til en rolig voggevise. En nydelig, stille sang som gjør at jeg føler meg veldig priviligert som får sitte der akkurat nå, vente på en skredder og være vitne til denne intime, vakre og helt hverdagslige situasjonen. Gutten sovner etter en stund. Og skredderen kommer.

29.04.2006: Skikkelig shaadi!

Så fikk man til slutt oppleve et skikkelig shaadi, et vaskeekte indisk bryllup. Jeg har vært veldig ambivalent til saken, for det dreier seg om en tredagersaffære, og tre dager i strekk som gjenstand for nysgjerrige og ikke veldig subtile inderes oppmerksomhet er oftest for mye av deg gode. Men denne gangen ble vi heldigvis invitert kun til hovedfesten på selve bryllupsdagen. Og inderne vet å lage fest!

Jeg har anslått antall gjester til å være rundt fem hundre, men jeg mistenker at det var mye utskiftning, så det kan være antallet sammenlagt burde være dobbelt så høyt. For hvorfor går man i bryllup? Jo, det er gratis mat. Og det er nok mat til alle, både de noen hundre inviterte og alle de som bare dropper innom.

Vi ankom området, en svær plen som for anledningen var omkranset av teltvegger (men ikke noe tak). Midt på plenen sto et digert tre som var pyntet med lys oppover hele stammen. På en scene sto to gyldne stoler hvor det stakkars brudeparet skulle sitte hele kvelden og bli fotografert av alle og sammen med alle gjestene og se på folk som koste seg med mat og is og godteri. Ellers var det selvsagt overdådig pyntet med glitter, blomster, lys og mer glitter.

Matserveringa starta før brudeparet ankom. Og maten! Det var så fantastisk mye, variert og god mat! På én side var det mange typer ris og minst ti forskjellige curryer og sabjier. Inderne elsker jo kinesisk mat, så chowmaindisken hadde fått sitt eget skilt. Mange “tørre“ retter (tørrstekte, krydrede grønnsaker) var det også. Midt på plassen (under treet) stod noen og lagde varme, nydelige tandooribrød fortløpende, og like ved var den fristende salatbaren. Under skiltet “chat“ (snacks) sto menn og stekte samosa, potetkaker og andre frityrretter, mens flere desserter, iskrem, kaffe, te og brus også fikk plass i folks mager.

Det var ikke mange som reagerte da brudeparet ankom festlighetene. Folk var virkelig til stede mest på grunn av maten. Litt mer enn tjue mennesker gikk mot scenen når paret skulle utveksle blomsterkranser (viktig del av bryllupsritualet), kanskje tredve til så opp fra det de drev med. Resten spiste eller sladret med venner og slektninger. Men senere, da seremonien var over, samlet folk seg rundt paret for å fotografere og la seg fotografere med dem. I mange, mange timer måtte det stakkars brudeparet smile stivt til kameraet. Det så ikke ut som om de hadde det særlig morsomt. På festen var nesten alle vi kjenner i Varanasi, og det var vår gode venn Santosh som inviterte oss, selv om vi faktisk også kjenner brudgommens familie (men ikke verken bruden eller brudgommen).

Men VI hadde det morsomt. Det var kjempebra å få oppleve et skikkelig indisk bryllup men med muligheten til å selv bestemme når vi skulle komme og gå.

15.04.2006: Kort oppdatering

Der, ja. Endelig får jeg skrevet noe igjen. Nok en gang er det meg og Gustav som utgjør hele reisefølget etter at jentene forlot oss i Puri. Det har vært veldig bra å være alle sammen en stund, fine, fine menneskene!

Men Puri! Jeg liker den byen mer og mer for hver gang jeg er innom. Selvsagt bodde vi på Z Hotel, beste stedet, som vel er godt beskrevet av Maria (nest nyeste post, den har ikke egen side). Vi har nå tilbragt elleve deilige dager med intensiv slækking og vannvittig god mat. De første dagene sloss vi en del med de sterke, schvære bølgene, en særdeles forfriskende aktivitet. Men etter hvert utgikk all bading på grunn av vonde ører og, de siste par dagene, skikkelig møkkete og ekkelt vann. Det klarte likevel ikke å forringe ferien vår, det er fint å gå tur på stranda også. Vi har hatt det så bra! Dagene har vært fylt nesten utelukkende med sjømat, sjømat, sjømat, karamellpudding og filmtitting og sofaslækking i Z sin store tv-stue. Det er en pause fra Indiamaset.

Og nå er vi tilbake i Varanasi. Her er det VARMT. Skjønner ikke at vi skal holde ut her i tre uker til. Da vi ankom byen klokka åtte i morges var det allerede så varmt at svetten silte for hver lille bevegelse, og hotellrommet vårt holder sikkert femti grader. Det er i disse dager man burde ha råd til aircon.

Mer spennende poster enn denne kommer.

24.03.2006: India, altså!

Der er så fint at jentene er kommet! Og veldig bra å se Ingrid i India. Jeg mistet jo litt tid med henne ettersom Agraturen gikk i vasken, og derfor er det veldig leit at hun har reist hjem nå. Men vi rakk noen intensive shoppedager (jeg tror virkelig ikke jeg brukte like mye tid i butikker under hele det forrige India-oppholdet!) og dessuten å le mye, og å se kvledspujaen ved Ganga. Nå er tempoet roligere igjen, og det er veldig fint å ha flere å skravle med over middagen.

Det var nettopp en eksplosjon på kjøkkenet på SpicyBites. Kjempeskummelt! Gassbeholderen hadde blitt stående åpen fordi løpegutten ikke skjønte hvordan han skulle bruke den, men så hadde den blitt lukket igjen. Når Santosh skulle hjelpe løpegutten med å tenne opp sa det pang. Santosh brente seg ordentlig paa hånda og armen, stakkars, men det går bra. Og alle gutta svidde håret sitt og har fått nye frisyrer...

Forleden falt den ene krana på badet vårt av. Gjengene hadde rusta i stykker. Sånt skjer. Den midlertidige løsningen på problemet var for hotellgutta våre å dytte en fille i hullet. Det gikk, men det tok tjue minutter, siden de ikke fant det bryet verd å stenge av vannet først. Beskjeden var at det skulle komme en rørlegger og reparere det klokka tolv dagen etter. Gustav ventet på rommet fra tolv til fem før han ga opp og møtte oss til middag, og i løpet av denne tiden spratt filla ut og lagde ny oversvoemmelse på badet. Da vi kom hjem fikk vi vite at rørleggeren hadde kommet klokka seks. Ny beskjed: I mogen klokka tolv. Dagen etter skulle jeg gå til frokost i halv ti-tida, og fikk beskjed om at reparermannen skulle komme klokka ti i stedet. (Men selvsagt 10:00 IST, Indian Stretchable Time) Hotelleieren mente at noen derfor måtte være på rommet fra senest klokka elleve, hihi! Gustav kom hjem og ventet, klokka tolv kom det endelig noen, og etter en halvtimes knoting hadde vi ny kran i dusjen. Og tenkte at nå er det over. Men det var det jammen ikke. Da jeg var innom rommet senere på dagen oppdaget jeg at den nye krana var for stor, slik at det ikke var mulig å lukke døra til badet!

Nå er alt endelig i orden. Og jeg krysser fingrene for at den andre krana skal holde.

India, altsaa!

16.03.2006: Galskap og greier

Så ble jeg syk igjen, eller, forkjølelsen ble verre enn den allerede var. Der glapp turen til Agra, hvor jeg skulle treffe de andre indiafarerne, og videre de erotiske templene i Khajuraho. Æsj!

Her i Varanasi er alt forlengst tilbake til normalen etter bombene, men ikke helt etter Holi. Festivaler i India høres så flotte og spennende ut, men i praksis er de ofte bare slitsomme. I teorien er Holi den fargerike vårfestivalen hvor alle samles til vannkrig og skøyerstreker. Nå har jeg opplevd Holi to ganger, og begge gangene har virkeligheten vært slik: Folk holder seg inne, butikkene og restaurantene holder stengt (så ingen frokost før klokka tre!), og til og med hotellene låser dørene sine. Bøtte fulle ungdommer, bare gutter, selvsagt, dominerer gatene hele formiddagen. De har riktignok farge- og vannkrig med hverandre, men i tillegg gjør de hærverk og trakasserer paå det groveste enhver som av en eller annen grunn må bevege seg ute. Kvinner og turister aller mest. Verken selve Holi-kvelden eller kvelden før er det trygt å være ute, paa grunn av samme gjeng med fulle folk som gjør omtrent de samme tingene. Volds- og voldtektsstatistikken skyter til værs hvert år på disse dagene. Landet er stort sett lammet, men stakkars Gustav hadde spilletime også denne dagen, og måtte derfor våge seg ut i lovløsheten. Det gikk veldig bra! Han var jo dekket av farge fra issen til tærne da han kom hjem, men klarte å avverge at en gjeng rev i stykker klærne hans.

Men det er frustrerende at det er sånn det har blitt. Vi ville på konsert på kvelden, men det var rett og slett ikke trygt nok å bevege seg utenfor turistgata vår. Neste Holi: Plan A: Holde seg i Norge! Plan B: Bo på et hotell med restaurant.

Forleden fikk vi være med Pdt. Shivnath Mishra og se på hans nye musikkskole for barn som etter tre års arbeid står ferdig om en måned.
Det blir så fint der! Vi var der ved en støttekonsert for tsunamiofrene i januar i fjor, da var det bare en konserthall på kjellerplan som sto ferdig. Nå er det en stor, treetasjers bygning med mange undervisningsrom, soverom for elever fra andre steder, flere mindre konsertlokaler og den store, nydelige salen i kjelleren med en fantastisk akustikk. Hvis Gustav blir skikkelig flink på sarangien sin får han etter hvert komme og undervise de minste i grunnleggende sarangiteknikk.

Vi har blitt så glade i familien Mishra. Og Santosh. Det er flott å ha så fine mennesker! Og så voldsomt trist at jeg vet at det er mange år til jeg har råd til å komme tilbake igjen.

11.03.2006: Det lukter Varanasi!

I dag gikk jeg sakte både gjennom Bengali Tola og ned på ghatene og prøvde å registrere så mange lukter som mulig.

Liste over lukter, vel og merke IKKE i prioritert rekkefølge:

Sigarettrøyk, våt hund, søppel, brent søppel, parfyme, kumøkk, kokt melk, røkelse, varm frityrolje, myggmiddel, stekt egg, mint fra paan-selgernre, eksos, gammel urin, fersk urin, brennende menneskelik fra kremeringsghaten, fersk hvitløk, geit, fritert mat, friske grønnsaker, marijuana, svette, hundre ulike duftoljer, våt, gammel olabukse, bålrøyk, ku, fersk tobakk, fuktig luft nede ved elva, friske blomster, krydder, klor, rosevann, melkegodteri, sandeltrerøyk, svidd plastikk, stekt kylling, støv, appelsin, bøffelbæsj, råttent vann, hundebæsj, mer røkelse, bensin, nyvaskede klær, kokt ris. (Har jeg glemt noe? I saa fall oppdaterer jeg senere.)

Alt dette tilsammen utgjør favorittlukten min. Varanasi. Hjemme! Mh!

I dag var det en festlig historie i avisen, om en av de bombene som IKKE gikk av her om dagen. En elektriker som var veldig høy på bhang (et cannabis-derivat) gikk nede på hovedghaten, som var full av folk nær pujatid (bønnetid), og oppdaget en bag. Han åpnet den, og inni fant an en trykkoker. "Hm, den er varm, jo", tenkte han. Han studerte den nøyere. "Oi, her var det noen ledninger. Hva skal jeg gjøre med dem, da? Tja. Jeg kan jo klippe dem." Og det gjorde han, og med alle guders velsignelse gikk det bra. Deretter ringte han politiet. Elektrikeren sier selv at hadde han ikke vært så rusa ville han selvsagt ha løpt så fort han kunne vekk fra stedet. Nå mottar han belønning og æresmedalje for å ha reddet mange menneskeliv. Verden er rar.

10.03.2006: Så begynte det å regne...

Istedenfor å tenne på hverandre og hverandres hus valgte muslimene og hinduene (og resten av gutta for så vidt) å gå i fredsmarsj til minne om bombeofrene. Godt valg!

Og så begynte det å regne. Og når det regner i Indias skitneste by... Uffhuff! For det første våknet vi i natt av at vi skalv av kulde begge to. Av med takvifta og på med et ekstra teppe. Det gikk greit. Men gatene! Stedvis, og jeg overdriver ikke, vasser man i en passe tjukk suppe av ku-, bøffel-,hunde- og menneskebæsj, leire og regnvann til anklene. Andre steder er det ikke suppe, men grøt. Da slipper man å vasse, men det er til gjengjeld så glatt at man risikerer å havne på trynet i herligheten i stedet.

Hadde det enda regna saå mye at det skylte vekk alt dette! Men nei. Det regner akkurat så mye at man føler at man tasser rundt i en eneste stor bæsj. Akkurat nok til at man blir gjennomvåt, og til at man blir vitne til krangler om paraplyer som er i veien i disse meterbrede gatene. Det regner akkurat nok til at man fryser fælt i sommerklærne sine. Det regner akkurat nok til at strømmen er borte nesten hele dagen. Det er litt slitsomt, men regnværet har sine oppturer. Det er hysterisk morsomt aa sitte tørr og varm inne på en kafe og studere alle som så forsiktig de bare kan manøvrerer forbi utenfor, for likevel å skli i gjørma og falle rett på rumpa! Dessuten pleier det ikke a regne på denne tida, men å hagle isklumper på flere hundre gram. Takke meg til litt regn og litt gjørme.

Dessuten er det like greit å ikke farte rundt så mye naa siden vi begge er kjempeforkjøla og heller burde være i ro og drikke 'hot lemon ginger honey' og bli friske.

I dag drakk vi te hos familien Mishra. De mener bestemt at jeg burde begynne å spille sitar. Men jeg vet ikke, jeg er jo uvenner med strenginstrumenter (dem og garn!). Kanske jeg tar sangtimer i stedet.

08.03.2006: Om å være der det skjer

Egentlig hadde jeg tenkt til å få med meg noen av 8.mars-arrangementene i byen, men her er det jo plutselig action. Som alle nå har fått med seg var det i går tre eksplosjoner i Varanasi. To på togstasjonen og en i Sankatmochan-tempelet. Indisk tv melder at minst 20 mennesker er døde, og 60 skadd. I tillegg hevder de at politiet har funnet og desarmert ytterligere seks bomber, alle her i nabolaget. Skumle greier. I dag har visst politiet skutt to mistenkte terrorister.

Avisene er fulle av grusomme fargebilder av føtter som ikke sitter fast i noen kropp og, kropper som mangler armer eller ben, blodige folk og svære blodpøler. De er ganske direkte, de indiske mediene...

Nå er det stille i gatene. Alt er stengt, og der det ikke er det (restauranter) står de med hånda på dørhåndtaket eller skyvelemmen klare til å lukke på et øyeblikk. Folk er redde for opptøyer. Street wars, kaller de dem. Da blir det skummelt. Da blir det å holde seg inne og håpe at ingen tenner pa kåken, ja. De foreløpige instruksjonene vi har fått er å holde seg unna ghatene og de muslimske områdene et par dager. (Så nå er det ikke mye aa gjøre her!) Det går mye rykter, og roen i Varanasi avhenger av om det er skader på statuene i tempelet eller ikke. “Du kan drepe kona mi, men rører du Gud, så kommer jeg og tar deg!“ Stemningen er trykket. Det er til og med overskya.

Den fantastiske Mishra-familien har lovt at hvis situasjonen blir vanskelig skal vi få bo hos dem en periode. Problemet blir vel å komme seg dit hvis det blir farlig her! De er fine folk.

Men vi er ikke så redde. Ikke noe poeng aa bekymre seg FØR det er farlig.

06.03.2006: Hverdag i Varanasi

Jeg er så glad for at jeg er frisk! Jeg går rundt i de trange smugene i gamlebyen og nede på ghatene og gliser bredt og tenker "jeg er frisk, frisk, frisk, og sola skinner!"

For jeg var jo så dårlig. En dag våkna jeg med litt hodepine, men tenkte at en kaffe ville kvele den før den tok av. Men utover dagen ble jeg dårligere og dårligere og fikk vannvittige mavesmerter og en feber som sakte steg til litt over førti. Amatørdiagnosene sa malaria. Det var litt skummelt. Og ikke fikk jeg sove, for jeg hadde sånn muskelverk. Det var virkelig jævlig. Så dagen etter bar det rett til legen, som tok pulsen, klemte på maven min og ga meg en bøtte med piller, omtrent. Og jeg ble frisk mirakuløst fort! Så malaria har jeg ikke... ennå.

Og hverdagen er igang. Gus og jeg har gjort alt vi kan for å forvandle det slitne hotellrommet vårt til et hjem. Første ledd i prosessen var å ommøblere så vi har hjørnesofa og gulvplass (vi får jo plass i en enkeltseng begge to likevel!). Deretter maste vi oss til et bord fra hotellgutta. Så gikk vi på markedet og handla alt man trenger for å lage et hjem: En liten bokhylle, ting til å ha på veggene, duk til bordet, vannkoker, kaffe, te, kopper og glass, røkelse, stearinlys (mer på grunn av hyppige strømbrudd enn noe annet), fruktkurv og greier. Så nå har vi flytta inn på ordentlig!

Gutta våre på SpicyBites (Santosh sin restaurant) kaller Gustav konsekvent for Pahlwan, som betyr 'bryter'n' eller 'atleten'. Så nå heter han det. Det er festlig.

Gus har begynt å studere, og jobber med å kjøpe seg en ny sarangi. I går var vi på konsert hjemme hos familien Mishra, den mest velansette musikerfamilien i byen, som driver et skoleprosjekt, blant annet. Fantastisk konsert hvor noen av elevene (fine, flinke unger!) åpnet konserten med heseblesende tablaspill, og Gustavs nye lærer fortsatte med en nydelig sarangikonsert. Tilslutt spilte far og sønn Mishra en jugalbandhi (duett) på sitar med en energi og en driv som kan løfte hvemsomhelst opp i været! Akkurat slik vi kjenner dem fra i fjor. Indisk klassisk rocker!

Ellers skjønner jeg på en måte stempelet “Indias skitneste by“ bedre denne gangen enn tidligere. Det er mye søppel her. Mer enn i fjor, syns jeg? De er ikke like flinke til aa rydde opp, kanskje. Men de kalker rennesteinen, så det lukter ikke så ille i Bengali Tola, gata vår, selv om alle mennene bruker rennesteinen som do og gatene bare er 1,5 meter brede. Det lukter verre i “snarveiene“ og i sånne hjørner som innbyr til tissing.

Forleden gikk Varanasi tom for brus. Hele byen. Det går an. Leverandørene hadde åpenbart glemt å ta i betraktning den helt uventede hetebølgen vi er inne i, samt økt turisme under Mahashivratri. Så ingen, ingen, ingen steder solgte brus på to dager. Snåle greier.

Nå skal jeg være flink og jobbe med oppgaven min!

28.02.2006: Sko, for helvete!

Selv om jeg har mottatt opprivende nyheter hjemmefra (Jeg tenker på dere alle sammen!) er det hverdag her i Varanasi. Og på hverdager bør man ha noe på bena. Mine tolvkroners, kjempefine rajasthanske perlesandaler tok kvelden, og jeg måtte ut på shopping. Takke meg til Turistland(TM) hvor de lager fottøy for sånne enorme beist fra nord som meg. Selv om denne delen av Varanasi egentlig bør kunne kalles det, det er ganske tett mellom de blonde dreadsene her (men heldigvis er det sinnssykt varmt og vi regner med å ha byen for oss selv om et par uker. ;) ), var jeg smertelig klar over at jeg sto overfor en vanskelig oppgave.

Sandalpar på sandalpar ble plukket opp fra esker, det ene styggere enn det andre... Jeg kvalifiserer nemlig slett ikke til søte eller elegante jentesandaler med en skostørrelse mellom 39 og 40. Så jeg satt der og prøvde og prøvde og følte at føttene vokste sekund for sekund. Huuæ!

Etter tre butikker og titallsvis av stygge par mannesandaler endte jeg da opp med et par. Men pene er de ei!

Så har altså Inger reist og apekattene kommet tilbake. Jeg tror og håper min kjære svigermor hadde et fint opphold, tross for ufrivillige doopphold (nei, hun var IKKE syk, bare innestengt!) og langt lavere bo-standard enn planlagt.
Da vi kom til byen var vi veldig overrasket over de sedvanlige rhesus-makakenes fravær i bybildet. Dessuten var vi rimelig letta. Jada, apekatter er både søte og morsomme i dyrehager, men i byer er de bare slitsomme. De stjeler som ravner, raserer og er tidvis truende. Nei, alle nåværende og kommende indiafarere: IKKE MATE APENE! Selv om de er søte er de skadedyr i byen, og den fattige kona setter ikke pris på å bli frastjålet middagen sin.
Nok pekefinger. Nå er de altså tilbake. Så da er det gitter for vinduene og apedo paa verandaen igjen. Æsj.

Sulten nå.

26.02.2006: Mahashivratri

Endelig skulle jeg få oppleve Mahashivratri, den store Shiva-natten, i Shivas egen by, Varanasi. Men hva skjer, da? Jo, jeg blir syk. Lang kaste-opp-natt. Har såvidt våget meg ned til ghaten (ghat = trapper som gaar ned i hellig vann, i dette tilfellet Ganga) for å gi en te til den tomme maven og se spetakkelet, Gus og Inger aner jeg ikke hvor er akkurat nå. Vi var nemlig invitert til puja i et tempel av vår fantastisk gode venn Santosh, men jeg kunne ikke annet enn å sove etter en hard natt.

Men på ghaten var det så mye mygg og bråk, dessuten langt til do, så jeg lista meg opp i turistland igjen... :(

Skal se om jeg finner noe jeg tør putte i maven før jeg går ut for å få med meg resten av festlighetene.

24.02.2006: Med svigermor i India

Inger viste seg raskt å være den fødte Pahar Ganj-trafikk-navigatør. Vi hadde altså bekymra oss til ingen nytte. Ettersom flyet hennes var ti timer forsinka ble Delhioppholdet noe amputert, og allerede dagen etter beveget vi oss til landsbyen. Dette var første gangen Gus og jeg har reist på AC-klasse. Det er vel faktisk nesten verd pengene med laken og tepper, forheng og dasser som blir vaska underveis. Samt flere nødutganger.

I landsbyen ble vi selvsagt tatt imot som før, med masse kjærlighet og tårevåte omfasvnelser, barfi og supersøt chai. Unga var i hundre alle sammen, og alt var som før med unntak av at Neelam, en av damene i husholdet (vår venn Aruns svigerinne), skal ha en baby. Men hva kan man egentlig si om landsbylivet? Man GJØR jo ingenting. Rent bortsett fra å spise enorme mengder av både mat og søtsaker, og ligge og slappe av på senger som de bærer rundt der det passer seg. Helst ute i hagen. Vi rakk nå likevel en gåtur i frukthagen og en tur til et tempel et stykke unna. Men etter to netter måtte vi videre for å vise Inger mer av Indiaen vår.

Denne gangen i Amritsar besøkte vi det Gyldne Tempelet om kvelden. Stemningen var... aah! Det flombelyste, gulldekkede tempelet midt i bassenget Amrit Sarovar, som nå virket svart som favorittkaffen min. Den kjølige lufta og det kalde marmorgulvet gjorde på en måte opplevelsen mer intens enn i solsteken hvor lyset er så sterkt at man blir snøblind. Det var umulig å komme inn i selve tempelet, for køen var så lang, men vi var så heldige å få med oss prosesjonen hvor de bærer den hellige boka, Guru Granht Sahib, fra tempelet til der den oppbevares om natta. Det var veldig fint. Det Gyldne Tempelet er fortsatt mitt favorittbyggverk i Pindia.

I Amritsar rakk vi bare å være et halvt døgn denne gangen, selv om byen virkelig er verd noen dager.(Vi har jo vært der før!) Men vi skulle jo videre til Varanasi. Toget mellom de to byene skal ta 22 timer, men denne gangen var det fire timer forsinket. Så vi fikk i hvert fall slappa av litt.

Og Varanasi... hjemme. Her ble vi møtt av alle i gata vår med “ah, namaste, welcome back, when you come, ah, ji, aap thiik hai?” De kjenner oss og er glad i oss her. Det er godt å kjenne når vi skal bo her et par måneder. Vår gode venn Santosh var bortreist da vi kom, men i dag til lunsj møtte vi ham. Han er så bra!!

Vi har det altså bra!

15.02.2006: Kos og kaos

Å ankomme en by tidlig om morgenen, når sola såvidt har begynt å varme og livet ikke helt er i gang for dagen er den beste oppskriften på å få en god følelse for den. Sånn var det å komme til Jaipur. Da kan man gjerne krangle så fillene fyker med både hotellfolk og rickshaw-touter.

Men nå er vi i Delhi, etter en lang busstur. Det er klart det tar seks timer å kjøre 28 mil på motorveien. Her i Pahar Ganj er alt som vanlig. Kaotisk og hjemmekoselig med turistsjapper så langt du kan se, masete touter, fristende fruktvogner og drøssevis av kyr og løsbikkjer. Å finne hotellrom til min kjære svigermor viste seg en tyngre oppgave enn forventet, så nå ser det ut til at hun ender opp sammen med oss på backpackerstandard. Det er litt gøy.

Vi plukker altså opp mamman til Gus på flyplassen tidlig om morgenen den 17. Det kiler i maven ved tanken på å vise fram det India som er vårt. Ruta blir Delhi, Indpur (landsbyen), Amritsar, Varanasi, Delhi. Stram timeplan, men bra timeplan.

14.02.2006: Den, eh... orange byen

Jaipur. The Pink City. Den er vel mest rustrød eller orange vil jeg si. Nå har jeg riktignok ikke sett den fra høyden, men... Vi kom hit tidlig om morgenen, og det er så deilig å merke hvordan vi “kan” India. Til tross for et enormt press fra rickshawgutter (beste kommentaren når jeg takka nei var “you're not beautiful. You're too ugly too be so proud.”) som ville ta oss til de hotellene som gir mest kommisjon var vi rolige og i godt humør og klarte å finne boden for forhåndsbetalte rickshawer. Vi lar oss ikke stresse lenger. (Men det kommer nok, hehe.)

Men det er klart: noen ganger er man for verdensvant. Vi krangla litt med de på hotellet vårt over noe som kanskje slett ikke var nødvendig.

Gus er litt forkjøla, og feiga ut i morges. Så jeg gikk på oppdagelsesferd i storbyen alene. Det var gøy. Og nok en gang følte jeg meg veldig indiavant. Jeg er tøffest når jeg er alene, merker jeg. Ingen får pushe på Elin noe hun ikke liker, nei! Men jeg traska altså rundt i gamlebyen - gjennom eventyrlig dekorerte portaler, i brede gater og trange smug, drakk te både her og der til det ble tid for å spise med Gus. LMB Restaurant var altfor dyr for oss, men oi, for fantastisk mat!

Vår generelt halvgode flaks gjorde selvsagt at vi ikke var ferdigspiste før alle severdighetene - slottene og fortene og alt det der - var stengt. Men Jaipur er en by vi har en god mavefølelse for begge to. Hurra!

13.02.2006: Sand og såre rumper

Etter Udaipur bar det til Bikaner, en liten by nordvest i Rasjasthan. Vi bor i et paying guest house hos en veldig hyggelig familie. Den første dagen så vi gamlebyen, og dagen etter bar det dit det gjerne bærer når man er i ørkenen: På kamelsafari. Halvannendags sådan. Eller, kamel og kamel... Dromedarsafari er riktignok gøy å si, men det klinger ikke fullt så bra, så jeg holder meg til kamel. (Finnes det egentlig ekte kameler?)

Men altså: Vi pakket solkrem og ullsokker og satte oss i en jeep sammen med fire andre turister, hvorav to var indiske datanerder. Egentlig skulle det være Gus og meg, to kameler og en guide, men vi endte i et større følge med seks kameler, disse andre tuiristene, fem kameleiere, en kokk og en guide. To vogner hadde vi med, og det var bra. Man vil ikke sitte på kamelen hele dagen.

Flaksen var virkelig på vår side. Etter en halv dags tur hvor vi så mye sand og mange gaseller kunne vi slå leir på sanddynene under en enorm og klar fullmåne som gjorde all verdens lommelykter overflødige. Etter en deilig middag og litt leirbålkos kunne vi legge de såre rumpene våre ned og sove under stjernehimmelen.

Jeg har virkelig gnagsår på unevnelige steder... Au!

Her oppdaga vi et nydelig samarbeid. Jeg er jo som kjent ikke særlig glad i hunder, men: fiiine! Det var ei løsbikkje som fulgte etter karavanen vår. En annen skabbete hund kom senere på kvelden etter at vi hadde slått leir. De løp rundt og lekte og jaktet på øgler og gaseller. Begge ventet tålmodig til alle var ferdig med middagen før de begynte å tigge rester. De var kjempetakknemlige for litt brød, og i bytte passa de på oss hele natta, patruljerte rundt oss og jaget bort slanger og andre bikkjer. Etter frokost dagen etter løp de sin vei begge to. Fine tjenesteutvekslingen! Snille bikkjene!

Det var hyggelig å bli vekket med nykokt chai tidlig om morgenen og ta fatt på dagens økt. Det er meditativt å ri på kamel. Humpende opp og ned og fram og tilbake i salen i kamelenes bedagelige tempo. Det er ikke mye å gjoere annet enn å gå i kamelmodus og la tiden og landskapet passere. Jeg tror det er en deilig måte å reise på også over lengre strekninger, såframt man har en kropp som er tilvent kamelsalen og god tid.

Turen ble avsluttet i Dashnok, hvor det berømte rottetempelet, Karni Mata Mandir, ligger. Et tempel som er tilegnet rotter, det er tusenvis av dem, og de skal være inkarnerte historiefortellere. Jeg var redd det skulle være litt ekkelt, men det var bare fint å vasse der i rottebæsj og se dem pile rundt på gulvet, veggene, gelendrene, over føttene mine.... Et bra tempel!

Vi har også sett det berømte Junaghar Fort, det var fint. Neste stopp på reisen blir Jaipur, men bare en dag. Hurra for Pindia! Chai til folket!

09.02.2006: Fra bank og bordell til flytende hotell

Første uka i India er tilbakelagt og vel så det. Etter å ha vært vitne til en stygg slåsskamp, hatt en kort karriere som Bollywoodstatist, og opplevd både et ufrivilig bordellbesøk og en bytur med de rike i Bombay kom Gus og jeg til Udaipur, en vakker by rundt Pichola lake sør i Rajasthan. Her er toutene mindre utålmodige, utgansprisene lavere, og kulturperlene tettere enn ellers i India. Alt er på en måte mindre itenst selv om det er like tett av både trafikk og indere som overalt ellers i dette landet.

Her har vi vært ordentlige turister. Den første dagen så vi City Palace, et enormt kompleks bygget over hundrevis av år av rekken av Udaipurske maharanaer. Særlig soveromsdelen og dronningens og dronningmorens domener var visuelt godteri, utsmykket med glassmosaikk, utskjæringer, speil og gull. Dagen etter sto en båttur på innsjøen på programmet. Først måtte vi jo gå oss bort litt, det er alltid gøy når man har den rette innstillinga. Båtturen var en behagelig opplevelse, og det var flott å se det flytende hotellet, Lake Palace Hotel på nært hold. Om kvelden så vi et fantastisk show med ulike rajasthanske folkedanser ispedd en liten dukketeaterforestilling, det var virkelig verd pengene! Rajasthans kultur er virkelig like fargerik og mytisk som på film. Utenfor Udaipur ligger det et sted som heter Shilpgram - et slags levende kulturmuseum hvor lokale kunstnere og håndverkere viser fram det de driver med, og det er utstilling av hus og hytter og bruksgjenstander fra Rajasthan, Gujarat, Maharasthra og Goa. Hit dro vi med vår nyvunne norske venn Nikolai den siste dagen. Bra saker drevet av de samme som arrangerte den flotte danseforestilingen. Vi har det bra!

10.09.2004: Jommen sa jeg India

Vi er tilbake i India, Gus og jeg. Og det merker vi godt. Jeg har allerede blitt syk, frisk igjen, påkjørt og fått lopper i senga.

Denne gangen reiser vi i et større foelge, seks er vi tilsammen. Heldigvis har vi hver vår agenda - min er som kjent å gjøre feltarbeide for masteroppgaven min om nyreligiøse pilegrimer i India. Hittil ser det ikke ut til å bli særlig vanskelig å finne informanter..:) Akkurat nå bor vi alle seks på et hotell med aircondition og lopper i senga. Det er ikke så plagsomt som man skulle tro, og i morgen skal vi flytte fra våre nye, hoppende venner.

Forleden ble jeg påkjoert av en motorsykkel. Det var på vei til Baha'i-tempelet, og det var ganske skummelt. Føreren kjørte bare videre, og jeg lå og sprellet i en kuruke med ti nysgjerrige og hjelpsomme indere rundt meg. Resultatet var heldigvis bare en blåsvart legg og noen skrubbsår, og enda mer respekt for den indiske trafikken.

Delhi er fortsatt en stressende og forurenset by, men den har sin sjarm. Både Qutb Minar og lotustempelet har jeg besøkt med stor entusiasme, selv om jeg har vært der før. Men vi har tilbragt fem dager her naa, og det er jammen nok. Man kan ikke se stjernene om natta på grunn av smog, og man kan ikke gå ut om dagen på grunn av heten. Så i morgen drar vi med nattoget til McLeodGanj for å fryse og spise momo og gå tur i fjellet og pludre med de tibetanske munkene og muligens hilse på Dalai Lama.

12.02.2003: Gode, gamle Calcutta

Byen har ikke forandret seg en centimeter siden sist. Her er de samme tiggerne, de samme skopusserne og de samme rickshaw-wallaene. Det er rart å være tilbake igjen. Rart fordi det ikke er rart i det hele tatt

Trine og jeg bor på det samme hotellet som Gus og jeg bodde på i fjor. Det er kanskje det eneste som er annerledes - det er ikke lenger mulig å kjøpe te der hele dagen. Men te har vi rett utenfor døra, og rett bortenfor der, og rett bortenfor der igjen. (Og rett bortenfor der igjen...)

Jeg har ikke vært noen aktiv turist denne gangen. Den første dagen var Trine og Sigmund (som ankom byen en dag før oss) og jeg på kino og så en amerikansk action-film, i går kjøpte vi togbilletter. Og tok ferga til Howrah hvor vi havnet i et område der menneskene var svært lite vant til turister. De fattige ungene kom ikke engang på å tigge. Vi gikk så lenge på jakt etter et sted å spise at det til sist var uaktuelt å snu, og vi ante ikke om veien vi gikk ville føre oss noe sted. Plutselig hadde vi en god gjeng med nysgjerrige mennesker som ikke snakket engelsk rundt oss, men det var åpenbart at de ville hjelpe (og glo). Redningen ble en mann som kom forbi i rickshaw. Han kunne litt engelsk og fikk ordnet med transport til nærmeste restaurant.

I dag er jeg på egenhånd, Trine og Sigmund har reist av gårde for å se Kaligath-tempelet. Det så jeg i fjor og det var flott, men stressfaktoren innbyr ikke til gjentakelse. Det er fint å ha litt tid for seg selv også. Jeg kan gjøre hva jeg vil i mitt eget tempo.

Som avslutning vil jeg nevne at det er usedvanlig mange opptog i gatene. Indisk korpsmusikk danker ut søttendemaimarsjer når som helst.

Johooo!

29.03.2002: Elefantbading og sinna neshorn

Det ble ingen vandring i Bengaljungelen. Men jungel ble det like fullt. Og møtet med et svært så aggressivt neshorn ble nesten mer spennende enn vi hadde ønsket...

Da planen vår om en ukes trekking i Annapurnaområdet falt i fisk fordi undertegnede lå dagevis med feber, hadde vi litt tid å fylle. Hva annet kunne vi gjøre enn å reise til jungelen? Etter råd fra våre nyvunne venner fra Sykkylven, Lars og Inger, kjøpte vi en tredagers økonomipakke til Chitwan National Park, en slik som alle guidebøkene av en eller annen grunn fraråder på det sterkeste.

Vi ankom Sauraha, en liten dog svært turistifisert Taru-landsby som strekker seg langs kanten av parken, og ble plukket opp av en jeep og tatt med til hotellet vårt. Det var den første gangen vi var takknemlige for pakka vår - for toutene var like innpåslitne her som i resten av landet.
Ankommet samme dag som oss var tre japanere som kun snakket japansk, og som ikke gjorde stort annet enn aa røyke marihuana rett fra hagen gjennom hele oppholdet, samt nederlandske Denise. Vi ble mottat med velkomstdrinker, akkurat som brosjyren fortalte oss - bestående av gul saft.

Etter lunsj var det tid for første programaktivitet: Landsbyomvisning. Guiden vaar, Dip, fortalte om Taruene, folkeslaget som var de første til å bosette seg i jungelen etter å ha emigrert fra India paa 1600-tallet, og som av en grunn fremdeles ukjent for forskerne, er immune mot malaria. Om kvelden var det danseshow. Ikke et av de typiske danseshowene man ser på uterestauranter over hele Nepal - dette var sprita opp med sketsjer og latterlige kostymer mellom numrene.

Dag to, klokka syv om morgenen var det tid for å traske i jungelen. Vi begynte med en times kanotur nedover elva som utgjør den nordlige grensa til parken. Så begynte traskinga. Vi så et par krokodiller og noen villhøns, ellers var de første to timene ikke særlig spennende. Med ett stoppet den ene guiden vår, fremdeles Dip, og sa med hviskende stemme: "rhino!". Og femti meter unna så vi noe grått som beveget seg i det midjehøye gresset. Japanerne begynte å knipse blider mens de to guidene virket mer og mer utålmodige, til de til slutt kommanderte oss til å gå vekk fra stien, inn i gresslandet, fortere og fortere. Vi kunne se at neshornet fulgte etter oss, og at det ikke var i godt humør. Gus ble kommandert opp i første tre, japanerne og jeg i det neste. I trærne rundt oss satt andre skremte turister med sine guider, og Neshornet kom nærmere og nærmere. Heldigvis har neshorn svært dårlig syn, og etter en halvtimes roting rundt trærne gav det opp jakten og tasset sakte vekk. Etter denne opplevelsen var de faa rådyrene vi så resten av formiddagen ikke særlig spennende. Neste programpost var elefantsafari. Den humpete turen, som forøvrig førte til svært såre muskler, gav et hyggeligere møte med de enhornede beistene. Vi kom helt innpå dem, seks stykker tilsammen - to hunner, to hanner og to babyer - og fikk tatt noen fabelaktige bilder.

På dag tre bestemte vi oss for å forlenge oppholdet vårt noen dager, og fikk erstattet den planlagte fugletittinga med et besøk på Chitwan Elephant Breeding Center. Senteret er det mest suksessfulle i landet, og hadde i tillegg til en haug med voksne fanter to åtte måneder gamle babyfanter som fikk vandre fritt på området. Den ene var snill som et lam og koste oss med snabelen sin og lot seg mate, mens den andre var sinna og prøvde å renne ned stakkars Gus flere ganger.

Denne formiddagen oppdaget vi det som har gitt oss de vakreste opplevelsene hittil på reisen: Elefantbadingen. Klokka elleve denne dagen og de fire neste gikk vi ned til elvebredden, snakket med elefantpasserne og badet sammen med de store, snille dyrene. Vi badet med forskjellige dyr hver dag, og hvert av dem hadde sin måte å leke på. En av dem lot oss klatre opp på ryggen dens for så å reise seg med sine nesten tre meter og kaste oss rett ned i vannet. Gang på gang. En annen var mindre lekelysten og vandret bare rundt i vannet med oss oppå slik at vi fritt kunne bruke den som stupebrett. De to siste adlød den fantastiske kommandoen "chop", og dusjet oss med snabelen hver gang vi eller sjefen deres sa ordet, i tillegg til at de kunne "se om du klarer å holde deg oppe mens jeg reiser meg opp og kaster meg ned med mine fire-fem tonn"-leken. Kontakten man opplever med elefantene ved å klatre, ligge, sitte hud mot (tjukk) hud med disse enorme dyra, er ubeskrivelig. Jeg ønsker meg en elefant. De spiser 350 kilo gress om dagen.

De siste dagene ved Chitwan var late feriedager. Det eneste vi gjennomfoerte hver dag var elefantbading - ellers var det mye slækking i hagen på hotellet og noen små spaserturer rundt i landsbyen.
Sauraha er et fantastisk sted. Vi må reise dit igjen.

29.03.2002: Shivratri og "fjellklatring"

Av Gustav Holberg

Etter en hard busstur på hele 28 timer kom vi oss fra Darjeeling, India til Kathmandu i Nepal. Og i Kathmandu skulle man endelig få se både litt vestlig livsstil og urgammel hindutradisjon.

Etter å ha reist en god stund i India var det en befrielse å komme til Nepal. Alt er renere, det er ikke like mye søppel og skitt på gatene, husene er ferdigbygd i motsettning til Indias mange uferdige hus. Dessuten har Nepal et helt annet tempo. Det meste går rolig for seg, det er få som stresser. Kathmandu er dog ufattelig forurenset, eksosen fra mange og gamle biler gjoer lufta tjukk og tung og fjellene lengre vekk kan man bare glemme å se.

Endelig fremme og losjert inn på et trivelig luksushotell til den enorme sum av 30 NOK døgnet, lusket vi rundt i byen for å finne en matbit. Vi havnet til slutt på Everest Steakhouse og steik det skal jeg si vi fikk. En talerken bestod av to digre biffer med nydelig saus og grønnsaker.

Noen dager senere var byen duket til fest: Mahashivratri! En hinduistisk feiring av den store guden Shiva. Sadhuer fra landets kriker og kroker, samt er stor bøling av dem fra India, samlet seg pa Pashupatinath - nok et meget hellig sted rett utenfor Kathmandus bygrense. En spektakulær opplevelse var det å traske rundt og see på de hellige mennene som røkte charas fra sine chillum. Noen av dem nakne andre kledd i aske. Vi satte oss ned ved et bål hvor vår nå gode venn og sadhu: Vinodnath og kollegaene hans hadde sitt hellige lille sted. Vi pratet lenge med dem og fikk et godt innblikk i sadhuenes merkelige og nesten uvirkelige liv. Det beste med det hele var at disse sadhuene var ikke som alle de andre. De spurte ikke om penger, de ville kun ha vårt selskap som baksheesh (gave, bestikkelse, tips). Vi ble også dratt med til sadhuenes eget mattelt og fikk et stort fat med dhal bat. Men den maten skulle vi nok aldri spist (Sadhuene spiser hva som helst), mavene våre var ikke helt glad for en posjon dhal severt fra en diger skitten bøtte laget på det samme vannet som man vasker hendene i...

Etter å ha overlevd shivratri, dhal bhaten og Kathmandu forøvrig tok reisen oss vidre til Pokhara! En meget fredelig by. Fredelig, bortsett fra velkomstkommiteen, bestående av et lass av hotellfolk og taxisjaafører som febrilsk prøvde å få oss med til "a very cheap price". De maste øra våre fulle, stimlet rundt oss som gale hunder. Vi hoppet inn i første og beste taxi og betalte en drøy overpris for en fem minutters kjøretur til området hvor alle hotellene var plassert på rekke og rad. Der traff vi to meget så trivelige landsmenn: Lars og Inger. De gav oss et tips om et rolig hotell: Gautama Guesthouse, drevet av en tibetansk familie.

Dagene i Pokhara var fyllt med ro og fred. Vi brukte mye tid på å spise og drikke chai. vi hadde egentlig tenkt til å dra på en liten trekkingtur. Men det måtte vi avlyse pga. en forkjølelse og en mindre mengde feber. Istedenfor tok vi en liten dagstur til en av de nærliggende og betydelig mindre fjelltoppene: Sarangkot, knappe 1593 meter over havet (Pokhara ligger paa 800). Dog var det et varig blodslit å komme seg opp og nedturen var nesten verre. Vi valgte å ta en annen vei og endte opp med å matte humpe oss nedover et uendelig antall trappetrinn. Ferdige med denne lille turen var vi meget glade for at vi ikke heiv oss på en lengre tur! Etter noen deilige dager i Pokhara reiste vi vidre til nasjonalparken Chitwan.

19.03.2002: Høyere enn Galdhøpiggen!

Sjuogtredve mil (minst) nordover, litt øst og oppover, ligger Darjeeling. En liten by under himmelhvelvingen, sjølberga med teproduksjon og turistnæring, trappesystem og gjentatte strømbrudd. Akkurat der morrasola renner oppover storjuvet, bor vi...

Etter ni spennende dager i skjønne Kolkata satte vi oss på toget med en eneste tanke i hodet: fjellene. Vi hadde faktisk ikke avgjort hvor vi skulle, men da vi gikk av toget i New Jalpaiguri nord i West Bengal og ble overfalt av desperate rickshaw- og jeep-pushere slo vi oss sammen med to amerikanere, to briter og to svensker og satte oss i en jeep til til Darjeeling. Hvordan jeg kom meg opp alle bakkene fra stoppestedet til hotellet med tung ryggsekk, kan jeg i dag ikke forstå. Byen strekker seg oppover fjellsiden 2134 moh. Den eneste måten for en turist uten jeep med spesiallisens (noe de færreste taxiene har) å bevege seg i byen er å klatre ned og opp de utrolig bratte bakkene som snirkler seg i et intrikat system av sikksakkveier gjennom byen, eller de mange, trange trappene - kjærkomne snarveier når man vet hvor man skal.

Tretten timer på toget fra Calcutta, og vi befinner oss på nytt i en annen verden. Her er det kaldt! Gjennomsnittstemperaturen er ca 6-7 grader, om natta kryper gradestokken ned mot null - og hotellet vårt har ikke oppvarming. Det er nemlig ikke vanlig. Fjellboerne er fryktelig hardføre folk som fort bærer 40 liter vann på ryggen opp de stupbratte bakkene. Kvinnene bærer like mye og ofte som mennene. Mye annet er annerledes. Inderne ser ikke lenger ut som indere, de har lysere hud og skjevere øyne (nå bør det tilføyes at de fleste er av tibetansk og nepalesisk avstamning, regionen tilhørte lenge Nepal). Og de er høfligere. Selv gateselgerne. Her er verken rickshawer eller hellige kuer, nesten ingen kler seg i sari, på grunn av kulda, selvsagt. Det er mindre graverende fattigdom her oppe - få tiggere, mindre barnearbeid, faktisk går de fleste barna på skole, også jentene.

En av dagene sto vi opp klokka fire og satte oss i en jeep sammen med flere andre gjester fra hotellet. Jeepen tok oss til Tiger Hill, det høyeste punktet i området, 2590 moh. Det er høyere enn Galdhøpiggen, det! Målet var å se soloppgangen der oppe. Det myldret av indiske turister og teselgere klokka fem om morgenen, men soloppgangen så vi ingenting til på grunn av tunge skyer. Likevel var det en fin opplevelse.

Den zoologiske hagen i Darjeeling er den beste i landet. Det er ikke den største, men dyrene har god plass å boltre seg på, og dyrepasserne er oppriktig glad i dyra sine. Derfor tok vi sjansen på å besøke den, og det avr absolutt ikke en dårlig avgjørelse. Vi fikk se leoparder, snøleoparder, rød panda, tibetansk ulv og bjørn, og den tøffeste av dem alle: den sibirske tigeren.

Det beste vi har gjort her i byen er ingen av de ovennevnte utfluktene, men turen til Tibetan Refugee Self Help Centre. Senteret ble startet i 1959 og inneholder aldershjem, barnehjem, skole, sykestue, gompa og forskjellige verksteder hvor flyktningene produserer tepper, klær, tekstilmalerier, lærarbeider osv. Alt blir gjort fra bunnen av, og vi fikk gå rundt å se dem arbeide. Alle var imøtekommende og vennlige og viste oss villig hvordan de kardet ull, spant den på provisoriske rokker laget av gamle sykkelhjul, vevde tepper osv. Arbeidene sine selger de på stedet, og pengene går derfor ikke til mellommenn, men rett til det tibetanske samfunnet i området.

Vi skulle gjerne tilbragt mer tid i dette eventyraktige fjellandskapet. Men i morgen reiser vi til Nepal. Vi får nok vår porsjon fjell der også.

TexBrus - altid klar for nye eventyr

09.03.2002: Reisen østover

Av Gustav Holberg

Turen fra vest-til østkysten var en lang reise med mange opplevelser. Vi dro først til Nasik, en liten koselig by. En tur innom Trimbak rakk vi også, hvor man kan finne ett av Indias helligste Shivatempler. Fra Nasik reiste vi videre til Aurangabad, Nagpur og til Puri, et tropisk paradis paa østkysten.


Nasik er en deilig by, hvertfall etter å ha vært i Mumbais stressende atmosfære. Menneskene i Nasik er rolige, de går saktere, de stresser mindre og ikke minst så er ikke selgerne og tiggerene like innpåslitene. Vi ble også godt kjent med to meget hyggelige indere: Vishvas og Nitin.

Fra Nasik er det bare en svipptur til Trimbak, en liten og svært hellig landsby. Atmosfæren der er av en annen tid. Der besøkte vi det store Shivatempelet: Trimbakeshwar. Vi fikk også æren av a gjøre puja der. Vi kjøpte blomster utenfor og gikk inn. For å komme seg inn i det aller helligste og innerste rommet måtte vi stå i kø. En kø hvor alle ventet på å møte sin gud. Innsiden av tempelet er ikke til å beskrive...
Før vi reiste dit ble vi fortalt at tempelet er kun for hinduer, dette viste seg jo å være feil. Så lenge man gjør som inderne og viser respekt, er man velkommen. Det skal jo også sies av vi var så heldige at vi hadde vår gode venn Vishvas til å hjelpe oss.

Etter å ha tilbragt to dager mer enn planlagt i Nasik reiste vi videre til Aurangabad. Også en meget trivelig by. For det meste tilbrakte vi tiden der med å spise og vandre rundt i gatene. Reisen videre skulle dog vise seg å bli vanskeligere. På grunn av uenigheter mellom delstaten og de private bussfirmaene så gikk ingen av de private bussene. Dermed var alle tog og statlige busser stapp fulle. Vi prøvde forgjeves en hel kveld å få plass på noen av bussene. Men vi var ikke raske nok, heller ikke sterke nok. Når bussen kjørte inn på holdeplassen strømmet det på med indere fra alle kanter, de bakset og flakset for å komme seg først inn. Selv Vishvas, en dreven købrøyter, klarte ikke å få tak i et ledig sete. Dermed måtte vi bli igjen nok en natt. Dagen etter klarte vi å reservere en bussbillett. Reisen gikk vidre til Nagpur. En reise vi aldri kommer til å glemme. Sammenklemt på to små seter, mellom vår egen baggasje i tolv harde timer gjør sitt med humøret kan man si.

Vårt første møte med Nagpur var ikke akkurat godt. Vi ble overrent av gale rikshawgutter som ville kjøre oss hvorsomhelst. De maste, ropte, dro i klaerne våre. Slitne og sure fra reisen endte det med at vi begge skrek og bannet og kom oss til slutt unna... Nagpur viste seg senere aa være en trivelig by, men våre tanker var siktet mot Puri, neste stopp pa reisen. Vi reiste hurtig dit med tog neste dag.

Å reise med tog i india er en fornøyelse. I forhold til bussene har man jo god plass, det er masse hyggelige indere der man kan prate med også serverer de vidunderlig god mat (NSB har masse å lære av det indiske togsystemet.) På vei til Puri delte vi vogn med en syngende og svært så vennlig familie... og vips var vi på andre siden av landet. Et annet landskap, anderledes folk nesten som en annen verden.

Gustav

09.02.2002: Fanget i kontrastenes by

Dag seks i India og vi har ennå ikke kommet oss ut av storbyen. Ja vi elsker dette landet, men vi begynner å bli lei Bombay. Det er busstreik. Togene er fulle. I ettermiddag skal vi endelig reise videre til Nasik, en av de mange hellige byene i dette grusomme og fantastiske landet.

Den første dagen i Colaba, den delen av byen hvor de billige hotellene er samlet, ble vi både snytt, forferdet, skremt, overrumplet, fotfulgt av gatebarn og andre tiggere og til slutt reddet av to ungarere og en snart pensjonert indisk professor ved navn Chan. Senere gikk det bedre. Vi har lært oss triksene. Og i min vakre, nyinnkjøpte salwar kameez (punjabidrakt) blir jeg ikke i så stor grad glodd på og ropt etter.

Bombay er en stor by. Altfor stor. Noen sier den har 15, noen sier 17 millioner innbyggere. I denne byen finner man Asias største slummer. De strekker seg kilometer etter kilometer mellom de kommersielle områdene i byen. Men det er ikke plass til alle der. Går man ut etter klokka sju om kvelden må man gå i sikksakk mellom mennesker som sover på fortauet, i rennesteinen, i vinduskarmer, ja - hvorenn det finnes plass. Noen har laget seg senger av nesten like høye kasser og en presenning. Men de fleste sover rett på gata - kvinnene med den løse enden av sarien over ansiktet som beskyttelse mot støvet og mot morgensola når den kommer, babyene inntil mammaen sin.

Men vi har sett de rikeste av de rike også. I går ble vi tatt med av vår venn Muhammed Said Sali, en forretningsmann fra Eritrea, fra den lokale puben til Bombays mest fasjonable utested - The President. Unge, pene indere med korte ermer (!) og fete lommeboeker. Høy musikk og vannvittige priser. En toalettvakt som åpnet døra, trykket på såpedispenserknappen og tørket hendene for deg. Så fort vi var ute på gata tråkket vi mellom sovende gatebarn igjen. Aldri har jeg opplevd saa sterke kontraster - det er litt vanskelig å være Elin i dag.

06.02.2002: Fra Amsterdam til Bombay

Av Gustav Holberg

Amsterdam var hektisk og naa er vi endelig i India!

Foerste stoppested paa reisen var amsterdam! Vi klarte tilfeldigvis aa krasje med et lite kongelig bryllup og et orange kaos! Ja, nedlenderene kan det det med folkefest! Alle gikk kledd i noe som var orange og gjerne med en krone eller to paa hodet. Festet gjorde de ogsaa! Dessuten var det nermest helt umulig aa finne noe sted aa sove. Vi endte opp med et lusent og svineaktig dyrt hotell, hvor det var blodflekker paa veggene.. jaja.. Amsterdam er paa tross av dette en utrolig vakker by, rolig, bedagelig (naar det ikke er folkefest i allefall) og absolutt et sted man oensker aa reise tilbake til!

Er for tiden i Bombay.. en ganske saa veldig saa utrooolig stor og litt kaotisk by! Jeg og elin har nettop tasset gjennom ett marked og havnet i et slum/bolig omraade.. med geiter..kuer hoener..og masse folk som lo av oss (om det var meg eller lua til elin de lo av det er vi ikke helt sikre paa) da vi gikk forbi! En ting er sikkert og det er at jeg blir tatt for aa vaere en jente, naa skjoenner jeg hva folk mener om aa bli plystret paa og blunket til... det skjer hele tiden jo!

har nok ikke klart aa fordoeye alle intrykkene herifra kan bare si til slutt: lukt, uendelig mange lukter, farger, kaos, eksos, uendelig mye eksos, vakre og smilende mennesker, MANGE mennesker! 15 millioner bare i denne byen faktisk! og for ikke aa glemme veldig ivrige kjoepmenn.
velvel det faar bli det for denne gang!

gustav

26.01.2002: Det er snart det er. Om forventninger.

Tex skal på tur. Jeg skal ri på en stor elefant i Fantomets nabolag. Og hvis jeg går meg bort skal jeg rope på Baloo.

Dette er ikke et reisebrev, men det er den første nedtegnelsen i reisedagboken. Jeg sitter i leiligheten min og tenker på alt som burde være gjort men som ikke er det. Om én uke begir Gustav og jeg oss ut i Verden. Gustav er kjæresten min, og verden er i denne omgang (Amsterdam), India, Bangladesh og Nepal.

Det er klart forventningene er høye. Vi skal på marked i Mumbai. Vi skal spise Kebab i Agra. Vi skal tråle Bangladeshiske elver i båt. Vi skal ri på elefanter i Bengaljungelen. Vi skal bli forvirret i Calcuttas gater. Vi skal traske i Himalaya. Vi skal få magetrøbbel, men forhåpentlig ikke bli alvorlig syke. Vi skal forundre oss i Varanasi. Vi skal drikke te i Darjeeling. Vi skal slappe av på minst én takterasse i Kathmandu. Vi skal bli snytt og lurt og skremt. Vi skal lengte hjem. Vi skal innse at ingenting ble slik vi hadde trodd.
Hvis vi har tid. Og absolutt ikke i denne rekkefølgen.

Men først skal vi lade opp i Amsterdam. Det er kort tid igjen nå. Kort tid.