mandag 29. juni 2009

08.03.2006: Om å være der det skjer

Egentlig hadde jeg tenkt til å få med meg noen av 8.mars-arrangementene i byen, men her er det jo plutselig action. Som alle nå har fått med seg var det i går tre eksplosjoner i Varanasi. To på togstasjonen og en i Sankatmochan-tempelet. Indisk tv melder at minst 20 mennesker er døde, og 60 skadd. I tillegg hevder de at politiet har funnet og desarmert ytterligere seks bomber, alle her i nabolaget. Skumle greier. I dag har visst politiet skutt to mistenkte terrorister.

Avisene er fulle av grusomme fargebilder av føtter som ikke sitter fast i noen kropp og, kropper som mangler armer eller ben, blodige folk og svære blodpøler. De er ganske direkte, de indiske mediene...

Nå er det stille i gatene. Alt er stengt, og der det ikke er det (restauranter) står de med hånda på dørhåndtaket eller skyvelemmen klare til å lukke på et øyeblikk. Folk er redde for opptøyer. Street wars, kaller de dem. Da blir det skummelt. Da blir det å holde seg inne og håpe at ingen tenner pa kåken, ja. De foreløpige instruksjonene vi har fått er å holde seg unna ghatene og de muslimske områdene et par dager. (Så nå er det ikke mye aa gjøre her!) Det går mye rykter, og roen i Varanasi avhenger av om det er skader på statuene i tempelet eller ikke. “Du kan drepe kona mi, men rører du Gud, så kommer jeg og tar deg!“ Stemningen er trykket. Det er til og med overskya.

Den fantastiske Mishra-familien har lovt at hvis situasjonen blir vanskelig skal vi få bo hos dem en periode. Problemet blir vel å komme seg dit hvis det blir farlig her! De er fine folk.

Men vi er ikke så redde. Ikke noe poeng aa bekymre seg FØR det er farlig.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar