Så ble jeg syk igjen, eller, forkjølelsen ble verre enn den allerede var. Der glapp turen til Agra, hvor jeg skulle treffe de andre indiafarerne, og videre de erotiske templene i Khajuraho. Æsj!
Her i Varanasi er alt forlengst tilbake til normalen etter bombene, men ikke helt etter Holi. Festivaler i India høres så flotte og spennende ut, men i praksis er de ofte bare slitsomme. I teorien er Holi den fargerike vårfestivalen hvor alle samles til vannkrig og skøyerstreker. Nå har jeg opplevd Holi to ganger, og begge gangene har virkeligheten vært slik: Folk holder seg inne, butikkene og restaurantene holder stengt (så ingen frokost før klokka tre!), og til og med hotellene låser dørene sine. Bøtte fulle ungdommer, bare gutter, selvsagt, dominerer gatene hele formiddagen. De har riktignok farge- og vannkrig med hverandre, men i tillegg gjør de hærverk og trakasserer paå det groveste enhver som av en eller annen grunn må bevege seg ute. Kvinner og turister aller mest. Verken selve Holi-kvelden eller kvelden før er det trygt å være ute, paa grunn av samme gjeng med fulle folk som gjør omtrent de samme tingene. Volds- og voldtektsstatistikken skyter til værs hvert år på disse dagene. Landet er stort sett lammet, men stakkars Gustav hadde spilletime også denne dagen, og måtte derfor våge seg ut i lovløsheten. Det gikk veldig bra! Han var jo dekket av farge fra issen til tærne da han kom hjem, men klarte å avverge at en gjeng rev i stykker klærne hans.
Men det er frustrerende at det er sånn det har blitt. Vi ville på konsert på kvelden, men det var rett og slett ikke trygt nok å bevege seg utenfor turistgata vår. Neste Holi: Plan A: Holde seg i Norge! Plan B: Bo på et hotell med restaurant.
Forleden fikk vi være med Pdt. Shivnath Mishra og se på hans nye musikkskole for barn som etter tre års arbeid står ferdig om en måned.
Det blir så fint der! Vi var der ved en støttekonsert for tsunamiofrene i januar i fjor, da var det bare en konserthall på kjellerplan som sto ferdig. Nå er det en stor, treetasjers bygning med mange undervisningsrom, soverom for elever fra andre steder, flere mindre konsertlokaler og den store, nydelige salen i kjelleren med en fantastisk akustikk. Hvis Gustav blir skikkelig flink på sarangien sin får han etter hvert komme og undervise de minste i grunnleggende sarangiteknikk.
Vi har blitt så glade i familien Mishra. Og Santosh. Det er flott å ha så fine mennesker! Og så voldsomt trist at jeg vet at det er mange år til jeg har råd til å komme tilbake igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar