Jeg er så glad for at jeg er frisk! Jeg går rundt i de trange smugene i gamlebyen og nede på ghatene og gliser bredt og tenker "jeg er frisk, frisk, frisk, og sola skinner!"
For jeg var jo så dårlig. En dag våkna jeg med litt hodepine, men tenkte at en kaffe ville kvele den før den tok av. Men utover dagen ble jeg dårligere og dårligere og fikk vannvittige mavesmerter og en feber som sakte steg til litt over førti. Amatørdiagnosene sa malaria. Det var litt skummelt. Og ikke fikk jeg sove, for jeg hadde sånn muskelverk. Det var virkelig jævlig. Så dagen etter bar det rett til legen, som tok pulsen, klemte på maven min og ga meg en bøtte med piller, omtrent. Og jeg ble frisk mirakuløst fort! Så malaria har jeg ikke... ennå.
Og hverdagen er igang. Gus og jeg har gjort alt vi kan for å forvandle det slitne hotellrommet vårt til et hjem. Første ledd i prosessen var å ommøblere så vi har hjørnesofa og gulvplass (vi får jo plass i en enkeltseng begge to likevel!). Deretter maste vi oss til et bord fra hotellgutta. Så gikk vi på markedet og handla alt man trenger for å lage et hjem: En liten bokhylle, ting til å ha på veggene, duk til bordet, vannkoker, kaffe, te, kopper og glass, røkelse, stearinlys (mer på grunn av hyppige strømbrudd enn noe annet), fruktkurv og greier. Så nå har vi flytta inn på ordentlig!
Gutta våre på SpicyBites (Santosh sin restaurant) kaller Gustav konsekvent for Pahlwan, som betyr 'bryter'n' eller 'atleten'. Så nå heter han det. Det er festlig.
Gus har begynt å studere, og jobber med å kjøpe seg en ny sarangi. I går var vi på konsert hjemme hos familien Mishra, den mest velansette musikerfamilien i byen, som driver et skoleprosjekt, blant annet. Fantastisk konsert hvor noen av elevene (fine, flinke unger!) åpnet konserten med heseblesende tablaspill, og Gustavs nye lærer fortsatte med en nydelig sarangikonsert. Tilslutt spilte far og sønn Mishra en jugalbandhi (duett) på sitar med en energi og en driv som kan løfte hvemsomhelst opp i været! Akkurat slik vi kjenner dem fra i fjor. Indisk klassisk rocker!
Ellers skjønner jeg på en måte stempelet “Indias skitneste by“ bedre denne gangen enn tidligere. Det er mye søppel her. Mer enn i fjor, syns jeg? De er ikke like flinke til aa rydde opp, kanskje. Men de kalker rennesteinen, så det lukter ikke så ille i Bengali Tola, gata vår, selv om alle mennene bruker rennesteinen som do og gatene bare er 1,5 meter brede. Det lukter verre i “snarveiene“ og i sånne hjørner som innbyr til tissing.
Forleden gikk Varanasi tom for brus. Hele byen. Det går an. Leverandørene hadde åpenbart glemt å ta i betraktning den helt uventede hetebølgen vi er inne i, samt økt turisme under Mahashivratri. Så ingen, ingen, ingen steder solgte brus på to dager. Snåle greier.
Nå skal jeg være flink og jobbe med oppgaven min!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar