Etter Udaipur bar det til Bikaner, en liten by nordvest i Rasjasthan. Vi bor i et paying guest house hos en veldig hyggelig familie. Den første dagen så vi gamlebyen, og dagen etter bar det dit det gjerne bærer når man er i ørkenen: På kamelsafari. Halvannendags sådan. Eller, kamel og kamel... Dromedarsafari er riktignok gøy å si, men det klinger ikke fullt så bra, så jeg holder meg til kamel. (Finnes det egentlig ekte kameler?)
Men altså: Vi pakket solkrem og ullsokker og satte oss i en jeep sammen med fire andre turister, hvorav to var indiske datanerder. Egentlig skulle det være Gus og meg, to kameler og en guide, men vi endte i et større følge med seks kameler, disse andre tuiristene, fem kameleiere, en kokk og en guide. To vogner hadde vi med, og det var bra. Man vil ikke sitte på kamelen hele dagen.
Flaksen var virkelig på vår side. Etter en halv dags tur hvor vi så mye sand og mange gaseller kunne vi slå leir på sanddynene under en enorm og klar fullmåne som gjorde all verdens lommelykter overflødige. Etter en deilig middag og litt leirbålkos kunne vi legge de såre rumpene våre ned og sove under stjernehimmelen.
Jeg har virkelig gnagsår på unevnelige steder... Au!
Her oppdaga vi et nydelig samarbeid. Jeg er jo som kjent ikke særlig glad i hunder, men: fiiine! Det var ei løsbikkje som fulgte etter karavanen vår. En annen skabbete hund kom senere på kvelden etter at vi hadde slått leir. De løp rundt og lekte og jaktet på øgler og gaseller. Begge ventet tålmodig til alle var ferdig med middagen før de begynte å tigge rester. De var kjempetakknemlige for litt brød, og i bytte passa de på oss hele natta, patruljerte rundt oss og jaget bort slanger og andre bikkjer. Etter frokost dagen etter løp de sin vei begge to. Fine tjenesteutvekslingen! Snille bikkjene!
Det var hyggelig å bli vekket med nykokt chai tidlig om morgenen og ta fatt på dagens økt. Det er meditativt å ri på kamel. Humpende opp og ned og fram og tilbake i salen i kamelenes bedagelige tempo. Det er ikke mye å gjoere annet enn å gå i kamelmodus og la tiden og landskapet passere. Jeg tror det er en deilig måte å reise på også over lengre strekninger, såframt man har en kropp som er tilvent kamelsalen og god tid.
Turen ble avsluttet i Dashnok, hvor det berømte rottetempelet, Karni Mata Mandir, ligger. Et tempel som er tilegnet rotter, det er tusenvis av dem, og de skal være inkarnerte historiefortellere. Jeg var redd det skulle være litt ekkelt, men det var bare fint å vasse der i rottebæsj og se dem pile rundt på gulvet, veggene, gelendrene, over føttene mine.... Et bra tempel!
Vi har også sett det berømte Junaghar Fort, det var fint. Neste stopp på reisen blir Jaipur, men bare en dag. Hurra for Pindia! Chai til folket!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar