Det hender altfor ofte at jeg opplever noe, fint eller fælt, og tenker: “Dette må jeg skrive om!”, men så blir det aldri noe av. Dette er en slags oppsamlingspost for de opplevelsene.
Dette hendte tidlig på denne reisen. Gustav og jeg satt på toget fra Bombay til Ahmedabad og var endelig kommet skikkelig i togmodus, den meditative tilstanden der timene begynner å gå av seg selv uten at man er nødt til å gjøre noe for å fordrive den. Det var noen som hastet fram og tilbake gjennom midtgangen, men vi så knapt opp. Plutselig hørte jeg et kraftig 'dunk!'. Gustav var hvit i ansiktet. Det som hadde skjedd var følgende: En mann hadde forsøkt å løpe fra billettkontrolløren, og til slutt i desperasjon endt opp med å hoppe av toget. I høy fart. Gus så hva som skjedde gjennom vinduet, mannen hoppet mot togets retning, og endte dermed med å bli sugd tilbake og smelt i bakken. Det er lite trolig at han overlevde. Herregud. For en togbillett...
En Indisk gift kvinne bærer en drøss med synlige tegn på at hun er gift, blant annet tåringer. For noen uker siden her i Varanasi hadde jeg en fin opplevelse. Jeg satt utenfor internettstedet vårt og tok en røyk og fikla med telefonen min, mest fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Da kom to småjenter (6-7 år?) og begynte å snakke til meg på hindi. Naa kan jeg så mye av språket at enkle samtaler er null problem, så det var kjempefint å småprate med dem. Etter en stund viste jeg dem noen bilder jeg har paa telefonen min, de fleste er fra opphold hos vaare flotte venner i Sarp, av barna og dyra der. Jeg begynte aa forklare på hindi hva som var på bildene: “Mere dost ka baccha” (Mine venners barn), “chhoti billi” (liten katt) og så videre, og jentene kommentertre og stilte spørsmål. Da vi kom til et bilde av Gustav forklarte jeg at det var mannen min (for vi er jo “gift” i India). Jentene så på hverandre. “Er du gift?” spurte en av dem. Jeg svarte ja. Jentene så ned på føttene mine, som for anledningen var tåringfrie. Deretter opp på meg med verdens to mest skeptiske blikk. “Nehei!” sa de. Og gikk.
I skumringa, i Varanasis gamlebys travleste turisthandlegate, eller smug om du vil - i et hull i veggen som man må bøye seg for å gå inn i, sitter en liten, eldre tekstilbutikkinnehaver oppå den lave disken sin, med bena i kors og en fireåring på fanget og synger. Gutten lener hodet mot brystet til mannen, og har begge armene rundt halsen hans som en apekatt. Han ser soveklar ut. Japanske og israelske turister stresser forbi. Kyr lunter sakte rundt paa jakt etter mat, en og annen grønnsaksselger prøver å manøvrere vogna si, som er akkurat så bred som smuget, rundt et hjørne. Jeg sitter og venter på en skredder, lytter til sangen og smiler til mannen. Mannen synger en sånn remsesang som blir lenger og lenger for hvert vers, et nytt navn er det tydeligvis som legges til. “Syng om Sanjay ogsaa“ sier guttungen. Bestefar smiler og synger et vers som blir enda lenger enn det forrige. “Syng om Dadi (bestemor) også!“ Bestefaren smiler, bittelitt oppgitt. Og synger et vers på sikkert fem minutter. Før gutten rekker å komme på flere kjente som kan være med og trekke ut tida til leggetid bytter bestefaren sang, til en rolig voggevise. En nydelig, stille sang som gjør at jeg føler meg veldig priviligert som får sitte der akkurat nå, vente på en skredder og være vitne til denne intime, vakre og helt hverdagslige situasjonen. Gutten sovner etter en stund. Og skredderen kommer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar