Jaipur. The Pink City. Den er vel mest rustrød eller orange vil jeg si. Nå har jeg riktignok ikke sett den fra høyden, men... Vi kom hit tidlig om morgenen, og det er så deilig å merke hvordan vi “kan” India. Til tross for et enormt press fra rickshawgutter (beste kommentaren når jeg takka nei var “you're not beautiful. You're too ugly too be so proud.”) som ville ta oss til de hotellene som gir mest kommisjon var vi rolige og i godt humør og klarte å finne boden for forhåndsbetalte rickshawer. Vi lar oss ikke stresse lenger. (Men det kommer nok, hehe.)
Men det er klart: noen ganger er man for verdensvant. Vi krangla litt med de på hotellet vårt over noe som kanskje slett ikke var nødvendig.
Gus er litt forkjøla, og feiga ut i morges. Så jeg gikk på oppdagelsesferd i storbyen alene. Det var gøy. Og nok en gang følte jeg meg veldig indiavant. Jeg er tøffest når jeg er alene, merker jeg. Ingen får pushe på Elin noe hun ikke liker, nei! Men jeg traska altså rundt i gamlebyen - gjennom eventyrlig dekorerte portaler, i brede gater og trange smug, drakk te både her og der til det ble tid for å spise med Gus. LMB Restaurant var altfor dyr for oss, men oi, for fantastisk mat!
Vår generelt halvgode flaks gjorde selvsagt at vi ikke var ferdigspiste før alle severdighetene - slottene og fortene og alt det der - var stengt. Men Jaipur er en by vi har en god mavefølelse for begge to. Hurra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar