Inger viste seg raskt å være den fødte Pahar Ganj-trafikk-navigatør. Vi hadde altså bekymra oss til ingen nytte. Ettersom flyet hennes var ti timer forsinka ble Delhioppholdet noe amputert, og allerede dagen etter beveget vi oss til landsbyen. Dette var første gangen Gus og jeg har reist på AC-klasse. Det er vel faktisk nesten verd pengene med laken og tepper, forheng og dasser som blir vaska underveis. Samt flere nødutganger.
I landsbyen ble vi selvsagt tatt imot som før, med masse kjærlighet og tårevåte omfasvnelser, barfi og supersøt chai. Unga var i hundre alle sammen, og alt var som før med unntak av at Neelam, en av damene i husholdet (vår venn Aruns svigerinne), skal ha en baby. Men hva kan man egentlig si om landsbylivet? Man GJØR jo ingenting. Rent bortsett fra å spise enorme mengder av både mat og søtsaker, og ligge og slappe av på senger som de bærer rundt der det passer seg. Helst ute i hagen. Vi rakk nå likevel en gåtur i frukthagen og en tur til et tempel et stykke unna. Men etter to netter måtte vi videre for å vise Inger mer av Indiaen vår.
Denne gangen i Amritsar besøkte vi det Gyldne Tempelet om kvelden. Stemningen var... aah! Det flombelyste, gulldekkede tempelet midt i bassenget Amrit Sarovar, som nå virket svart som favorittkaffen min. Den kjølige lufta og det kalde marmorgulvet gjorde på en måte opplevelsen mer intens enn i solsteken hvor lyset er så sterkt at man blir snøblind. Det var umulig å komme inn i selve tempelet, for køen var så lang, men vi var så heldige å få med oss prosesjonen hvor de bærer den hellige boka, Guru Granht Sahib, fra tempelet til der den oppbevares om natta. Det var veldig fint. Det Gyldne Tempelet er fortsatt mitt favorittbyggverk i Pindia.
I Amritsar rakk vi bare å være et halvt døgn denne gangen, selv om byen virkelig er verd noen dager.(Vi har jo vært der før!) Men vi skulle jo videre til Varanasi. Toget mellom de to byene skal ta 22 timer, men denne gangen var det fire timer forsinket. Så vi fikk i hvert fall slappa av litt.
Og Varanasi... hjemme. Her ble vi møtt av alle i gata vår med “ah, namaste, welcome back, when you come, ah, ji, aap thiik hai?” De kjenner oss og er glad i oss her. Det er godt å kjenne når vi skal bo her et par måneder. Vår gode venn Santosh var bortreist da vi kom, men i dag til lunsj møtte vi ham. Han er så bra!!
Vi har det altså bra!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar