 |
| Mammaen min og jeg har vært på tur før. For eksempel i Trondheim. |
Om 103 dager reiser vi til India. På ekte! Det var ditt forslag, mamma, og det var for fantastisk til at jeg kunne tro på det før jeg satt der med billettkvitteringen. Jeg gleder meg så det kiler i tærne, mamma. Jeg er inderlig takknemlig for at du ønsker å dele den delen av hjertet mitt, identiteten min, med meg. Og for at jeg får æren av å vise deg den. Men jeg er også veldig spent på hvordan det blir. Holder vi ut hverandre i femten dager? Blir du streetwise fort? Vil du bli skremt av kaoset? Vil JEG være streetwise nå ni år senere?
Egentlig er jeg sikker på at dette går veldig bra, for jeg kjenner deg. Du har masse reiseerfaring. Du er flink med folk og du tilpasser deg lett. Du er tøff som pokker. Og jeg har tenkt at vi skal lage oss et eget blikk vi kan dele hvis ting er merkelige, triste eller vanskelige, som betyr omtrent "alt er et eventyr", og så kan vi heller fordøye senere.
For India er jo som kjent verdens eldste sammenhengende kultur, verdens tredje største økonomi, verdens største demokrati, filmprodusent og veggisnasjon med et av verdens aller største togskinnenettverk. Men - og jeg skriver ikke dette ut av fordommer, men erfaring - det er også fryktelig uforutsigbart. Og nettopp denne uforutsigbarheten kan være en påkjenning.
Men alt er et eventyr.
 |
| Et eventyr, sier jeg! |
Når 1,5-timers hurtigtoget fra Agra til Delhi er fem timer forsinka, for eksempel, så er det et eventyr. Når hotellbetjeningen i smug slår av strømmen på rommet ditt for å slippe å bruke strøm til vifta di mens du likevel sover, da er det et eventyr. Når taxisjåføren slår seg vrang for at du ikke vil reise til hans foreslåtte sted istedenfor det hotellet du har booka, da er det bare å puste rolig, insistere på adressen, og tenke at det er et eventyr. Og når du går deg bort i Old Delhi og slutten av monsunen fanger deg i et skybrudd du aldri har sett maken til, sånn at selv guideboka må på tørkestativet etterpå, da er det faktisk et deilig, frydefullt eventyr.
Mamma, vi skal på eventyr. For at eventyret skal være minst mulig kaotisk skal jeg lære deg noen små triks:
SPRÅK:
Mange, mange snakker engelsk. Faktisk er India verdens nest mest engesktalende land. Enda flere tror de er bedre i engelsk enn de er. Men står du fast er det alltid en eller annen reddende engel med universitetsutdannelse eller turisterfaring som kan hjelpe, eller i verste fall har vi armer. Dessuten har du nå en datter som snakker hindi! Likevel er det nyttig å kunne noen fraser, for høflighet og nytte. Det er ikke mange jeg syns du skal kunne, men gjerne disse:
Namaste. Jepp, i vår tid og del av verden har det assosiasjoner til new age og yoga, men i India er det den aller vanligste måten å si både hei og hadet på. Hver gang du går inn eller ut av en butikk blir du møtt med en håndflate-mot-håndflate-hilsen, et bukk og et namaste - eller i det ALLER minste et sløvt 'mstee' fra bak disken.
Accha. Accha betyr bra. Det er et nyttig ord. Dessuten brukes det bekreftende, som et nikk eller "jeg hører hva du sier".
Ji ha(n). Ha med nasal a betyr ja. Men det brukes nesten utelukkende sammen med den høflige tiltaleformen Ji (sir, madam). I fjellene vil du også høre det motsatt vei, "hanji", men i byen lyder det visst bondsk.
Ji nahi(n). Nahi med nasal i betyr nei. Det er faktisk så likt nei på norsk at du klarer deg fint med det. Men også her er det best å henge på et ji på den ene eller andre siden.
Dhanyavad/shukriya. Disse to ordene er likeverdige og betyr begge takk. Det første stammer fra sanskrit og det andre fra persisk/arabisk. Shukriya er litt midre høytidelig og greiest å bruke i hverdangen, men du vil møte og bruke begge. Hvis du er ekstra takknemlig kan du legge til et "bahut" (uttales omtrent båhått, et av de få ordene som ikke uttales regelmessig), som betyr "mye". Bahut shukriya.
Chai. Er det ordet du antakelig vil høre flest ganger. Og det er jeg sikker på at du kjenner. Men i motsetning til hva norske kaffebarer later som betyr det bare te, og dersom du vil ha den krydrete, karakteristiske melketeen må du be om en "masala chai".
 |
| Her er det noen folk du kjenner som dikker chai på en ghat, mamma. |
Pani. Betyr vann, og det kan du like gjerne lære det med det samme. Vann er viktig.
Bas. Dette bittelille ordet er et av de nyttigste som fins. (Uttales som instrumentet, med kort a.). Bas betyr nok. Eksempler på tilfeller hvor du kan trenge det:
- En innpåsliten selger vil ikke slutte å snakke på deg. BAS!
- Du skal kjøpe noe i løsvekt og trenger å si stopp. Bas!
- Noen serverer deg mat. Det er nemlig sånn at hvis du spiser i noens hjem, eller en venn forsyner deg på restaurant, så kommer de til å fylle opp tallerkenen din både altfor mye og igjen og igjen om du ikke lærer å si stopp. Heldigvis er det et lett ord å huske. Når man ser den fryktede sleiva med enda mer ris nærme seg for tredje gang er det opp med håndflaten og bas-bas-bas-bas-bas. Nok. Skakke ha mer. Mener det.
KULTURELLE TIPS:
Det er lett å kjenne seg velkommen i India, men det er et par små triks som kan være greie å huske for enkelhets skyld.
Lat som om venstre hånd ikke finnes: Et helt seriøst tips er å starte med å øve allerede nå. Det er vel begrensa hvor mye kontanter du kaster rundt deg, men gjør det til en vane å aldri betale med venstre hånd. Du skal heller ikke rekke noen noe med venstre. Til nød kan den hjelpe til hvis man skal rekke noen noe stort. Når du spiser med henda (og det gjør man helst) er det bare å late som den venstre ikke finnes.
Sko og føtter: Sko tar du av deg før du går inn noe sted. Ikke restauranter og moderne butikker, men altid i templer, hjem og tradisjonelle butikker, ofte konsertlokaler. Derfor er det greiest å alltid ha sandaler om man kan. Det har inderne. Føttene dine er urene, og fotsålene skal aldri peke mot mennesker eller bål (!). Hvis noen bøyer seg og tar deg på føttene er det et tegn på respekt. Det er ok at unger gjør det, da kan du svare med å ta dem lett på hodet. (Du skal ALDRI ta neon andre en barn på hodet.) Ellers er det greit å protestere med kroppsspråk, da sier du omtrent "nei, nei, slapp av, vi er likeverdige".
Kroppsspråk: Tunga rett i munnen, nå. Vanlig hoderisting betyr nei akkurat som vi er vant til. Men hodevipping, derimot, fra side til side, litt sånn bob-bob på norsk, lett å forveksle med risting, skal du ikke la deg forvirre av: Det betyr et klart og tydelig JA!. Lillefinger i været er en diskret måte å signalisere at mans kal tisse, og håndflatene mot hverandre hører til når du sier namaste.
Klær: Dekke skuldre og knær er det best tipset. Utafor storbyene er det mest praktisk og minstoppsiktsvekkende å kle seg indisk. Altid lurt å ha et luftig skjerf eller noe hvis du for eksempel skulle ende i et sikh-tempel eller et annet sted du må dekke hodet.
 |
| Sånn kan man for eksempel kle seg. Bilde og klær fra Delhi. |
Mat og drikke: I tillegg til det med at høyrehånda er den eneste som finnes, så deler man ikke spytt. Det betyr at med mindre vi er i turistland så spiser vi ikke av hverandres tallerken, og hvis vi drikker av samme flaske skal vannet helles i munnen uten å berøre leppene. Ganske morsom teknikk å lære - husk at alt er et eventyr.
HOLDE SEG FRISK:
Ikke for at jeg tror du ikke skjønner det selv, altså, men vask hender hver gang du har anledning. Hver gang. I tillegg har vi antibac i veska, men såpe og vann er viktigst. Ikke bit negler. Knask melkesyrebakterier og ta helst koleravaksine på forhånd hvis du får tilbudet. Kontroller at vannflaska alltid er forsegla. Det er ikke det at man garantert blir syk i India. Men når vi har så lite tid så koster det så mye å bli det, og så lite å forebygge.
NYT INDIA!
India er så veldig sitt eget. Det er helt unikt. Og det er helt enormt. Det viktigste vi skal på denne korte tiden i det vakre, rare landet, er å oppleve. Vi kan ikke unngå det vonde, fattigdom, kvinneundertrykking og klasseskiller. Det er viktig å ta inn. Men til gjengjeld skal vi oppsøke det fantastiske:
Gjestfriheten: Fra nips-selgeren som gir deg en kopp te og slår av en prat i håp om at du kanskje skal kjøpe noe, via masterstudenten som er så begeistret for at du har reist helt fra Norge at hun guider deg gratis i det lokale tempelet og deretter tar deg med på lunsj i familiehjemmet, til menneskene som inviterer deg inn og forblir venner for livet. Vi skal møte mennesker, mamma. Fine, rare, morsomme, triste, glade og spennende mennesker.
Estetikken: Altså. Fargene, arkitekturen, skjønnheten - fra kunstferdiege silkesarier i fargerik kontrast til ghatene langs Ganges i Varanasi til hvite fjelltopper og grønne daler kledd av buddhistiske bønneflagg i Himalaya, til mogul-arkitekturen i Delhi og Agra, eventyrlige templer og mektige moskéer, moderne møter eldgammelt... og vi møter India gjennom slott og fort, mausoleer og museer - og hverdag.
Lukt og smak: Når vi kommer til India, mamman min, så skal vi oppleve at det som er indisk mat i Europa er en bitteliten, begrenset mattradisjon. Mat fra Punjab-regionen er riktignok nydelig, men det er bare ett av utallige særegne og fantastiske kjøkken. Vi skal spise street food og alle mulige kjente og nye frukter, og vi skal fordype oss i søtsak-tradisjonen i varanasi og knaske vidunderlig, melkebasert godteri til det tyter ut av øra på oss. Vet du hva min favorittlukt er? Det er lukten av India. Man kjenner den når man lander, og så kjenner man den når man kommer hjem og alt man eier er gjennomtrukket av en parfymert blanding av møllkuler, eksos, røkelse og klor. Magisk.
Oida. Jeg trodde jeg hadde mista litt av India-inspirasjonen, siden vi er midt mellom billettkjøp og avreise. Men jeg må begrense lengden på det jeg skriver her.
Jeg gleder meg, mamma, til å dra på eventyr med deg!
